Naturglede: februar 2013

Som sist, jeg vil skrive om noe som er ekte og sant. Jeg vil snakke om tilstedeværelse. Hvordan kan vi være tilstede i det vi gjør? Være tilstede i egne liv? Jeg opplever at samfunnet er bygget opp av frykt, separasjon og basert på fortid og fremtid. I utgangspunktet er det ikke noe galt med fortid og fremtid. Men hva med akkurat nå? Hva når vi baserer alt på tidligere hendelser og ikke ser nye muligheter? Dessuten lurer jeg på om vi har stilt oss spørsmålet om fremtiden egentlig eksisterer? For meg virker det som om den alltid er foran meg, aldri helt her, nå. Jeg opplever at fremtiden kommer som nå. Nå er både fremtid og fortid forent i en evighet av tilstedeværelse. Det står på en måte stille.
Jeg lurer på om vi virkelig har stilt oss det spørsmålet som er essensielt. Uten å gi et svar, men å kjenne svaret som en sannhet inni seg. Det er et klassisk spørsmål, men helt essensielt. Hvem er jeg?
For meg har dette spørsmålet vært sentralt i mitt liv, det har ledet meg på veien. Jeg kan huske da jeg var liten at jeg kunne kjenne at jeg var ingenting, en full tomhet, rom. Og jeg husker at det var befriende, men veldig skummelt etterpå. Selvfølgelig er det skummelt når man tenker på det. Men det er kanskje noe viktig der, forskjellen på å tenke og erfare. Være. Ren tilstedeværelse.

Takk for at du bruke din tilstedeværelse til å lese disse ord. Kanskje velger du å reflektere over det. For du velger alt du gjør.

Når jeg skriver, er det ofte at jeg ikke vet helt hva jeg skal skrife før det kommer. Men jeg tar utgangspunkt i det som er levende i meg her og nå. Noe som er sant.

Jeg tenker litt på det som har skjedd den siste tiden. Jeg har vært veldig opptatt av indre arbeid de siste årene, og når jeg tenker meg om, så har jeg alltid vært opptatt av det indre, det som skjer inni. Den siste tiden har det vært veldig intenst, og spesielt de siste dagene. Det er som om jeg ikke kan late som lenger. Late som noe som ikke er sant. Jeg ser det ihvertfall tydligere nå, og det blir vanskeligere å ta på en maske. Det er helt utrolig hvor mye vi mennesker spiller roller for hverandre, og later som ditt og datt. Det er på en mange måter så tydelig når man ikke er helt ekte. Jeg kan kjenne inni meg når jeg er sann og ekte - at noe vibrerer inni meg, og jeg bare vet. Å være ærlig er å tørre å si det som er sant selvom man er redd. Å være ærlig er å si det som er sant selvom det kan såre andre og deg selv. Hvis man kan lære seg til å ikke ta ting personlig, og bare se klart i sannhetens lys, det som er. Hvilken frigjøring!
Jeg føler litt mer på det å spille en rolle. Åvære en representant for bedriften eller selskapet man jobber for/hos for eksempel. Å ta på seg en uniform, uten å være helt seg selv. Jeg finner dette svært vanskelig, og jeg har egentlig alltid syns det var vanskelig å skulle bare være en "barnehagetante" eller "pleiemedarbeider". Jeg er jo meg, og vi representerer jo egentlig alltid bare oss selv. Hvordan kan det være annerledes? Det gjør godt å gå på jobb, som meg, og la meg være i alt jeg gjør. Det er nesten så jeg må øve meg litt, det er litt uvant.
Jeg har mange følelser og tanker rundt måten vi lever på nå. Hvordan vi fordeler resurssene, hvordan vi separerer oss fra hverandre og hvilket verdenssyn vi har. Jeg tenker på at store deler av verdens matforsyning kommer fra hagebruk og småskala drifter. Jeg tenker på muligheten for at mange flere i vesten og i Norge kan ha kjøkkenhager og parsellhager. Vi kan dyrke opp 2/3 av plenen til matvekster f.eks. Vi kan prøve å forsyne oss mye mer selv enn det vi gjør idag. Det ville vært en bedre resursutnytting, i tillegg til at det gir mosjon, glede, sosialt felleskap, mening og kanskje litt mer fred i sjela. Når jeg tenker på mat, så tenker jeg på frodige kjøkkenhager, ville vekster og frukthager. Jeg tror mange tenker på nærbutikken, og mat i pakker med plast. Jeg håper å se oss mer i harmoni og kontakt med naturen, hvor vi kan lære oss å se de spennende funksjonene og koblingene. Ingenting har bare en funksjon og alt henger sammen i et utrolig økologisk nettverk. Gå ut å se!

Noen naturopplevelser;

Inga og Tuva klemmer et stort flott tre i Forres