Kontakten

Å observere og fortelle det som skjer, det en føler, og hvilke behov og ønsker man har, er noe som er vanskelig å diskutere. Det gir rom for forståelse, empati og kontakt. Det er å fortelle sannheten uten din egen vurdering av det. Å dømme og kategorisere de samme tingene, gir rom for uenigheter, diskusjon, angrep, forsvar og avstand. Klare observasjoner gjør en mer tilstedeværende og tydelig, og gir større rom for å få dekket våre grunnleggende behov og å hjelpe andre med det samme.

Jeg siterer her noen vers fra en sang av Ruth Bebermeyer

"Jeg har aldri sett en dum unge;
jeg har sett en unge som av og til
gjorde ting jeg ikke forsto
eller gjorde dem på måter jeg ikke hadde regnet med;
jeg har sett en unge som ikke hadde vært
de samme stedene som meg,
men han var ingen dum unge.
Før du kaller ham dum,
tenk, var han en dum unge eller
visste han bare andre ting enn deg?

Jeg har sett så godt jeg kan
men aldri sett en kokk;
Jeg så en som blandet
ingrediensene til maten vi spiste,
En som skrudde på platen
og passet komfyren som stekte kjøttet-
jeg så disse tingene, men ingen kokk.
Si meg, når du ser etter,
Er det en kokk du ser eller en
som gjør det vi kaller å lage mat?"

Eller syns jeg denne teksten i en annen sang av samme dame får frem noe essensielt i vår natur, når vi ikke lenger angriper hverandre, men gir og tar imot med åpenhet og møter hverandre i kjærlighet.

"Jeg føler at jeg aldri får mer
enn når du tar imot noe fra meg-
når du forstår gleden jeg føler
ved å gi noe til deg.
Og du vet at jeg ikke gir
for å sette deg i gjeld til meg,
men fordi jeg ønsker å leve ut kjærligheten
jeg føler for deg.
Å ta imot meg glede
kan være det mest givende av alt.
Jeg kan umulig skille
de to.
Når du gir noe til meg,
gir jeg deg min anerkjennelse.
Når du tar imot noe fra meg, føler jeg
at det gir meg så mye."

Ruth Bebermeyer (Sangen "Given To")

kunsten

kunsten å lytte, til den andre, til seg selv, til naturen. være tilstede i kroppen. være oppmerksom på ordene og stemningen hos den andre, ikke bare på hva du skal si og det du vil fortelle, men lytte til den andre. ofte relaterer vi det vi hører fra andre til oss selv, til det vi vil si, og det er vel naturlig. en evig kommentator i hodet. en kan bli ensom av slikt. vi er sammen, men snakker forbi hverandre. hva vil vi? kan jeg tilnærme meg deg slik at jeg virkelig hører det du har på hjertet? kan jeg iallefall slippe mitt eget for en liten stund, og være der for deg?