Skjønnhet

 Skjønnhet er viktig for meg. Harmoni. Jeg ønsker å spre skjønnhet og sannhet.

Nå sitter jeg med en kriblende mage, da jeg har begynt å innse at reisen nærmer seg og jeg vet ikke riktig hvordan jeg skal forberede meg. Jeg har pakket klart det meste, og praktisk sett så er jeg klar. Men har jeg pakket meg selv? Hvordan kan jeg forberede meg på noe ukjent? Reisefeber kan kanskje være adrenalin som begynner å pumpe gjennom kroppen? Jeg føler det naturlig at jeg skal slappe av, være i ro i meg selv, ikke haste men være tilstede. Kanskje jeg skal spandere på meg en massasje (som gir kroppen ro og produserer oksytosin istede).

Jeg begynne reisen med å dra nedover til Mikkel og besøke et par venner og familie. Jeg har allerede sagt hade til flere, men jeg liker ikke å ta avskjeder, så jeg sier istede "Sees snart igjen!".  Spesielt til de jeg vet at jeg kommer til å se igjen. Jeg har ikke så mange nære venner, men de jeg har, er jeg veldig glad i! Dere vet hvem dere er :) Dere er i hjertet mitt, og slik føler jeg heller ikke at vi noen gang skilles.

Jeg vil gjerne dele reisen videre med dere som ønsker å følge. Tanker, følelser, ideer, visjoner og opplevelser. Ja, vet du, det er terapi for meg å skrive. Akkurat som at det er terapi å prate med noen om det en har inni seg. I bunn og grunn så kan alt være terapi, en hjelp, til å komme videre, litt lettere. Og kanskje kan det jeg skriver være til hjelp eller mening for andre. Det er lettere for meg å skrive i min egen kraft, enn å snakke til noen. Slik vi vet blir vi jo påvirket av hverandre og vi får frem forskjellige ting hos hinannen. Jeg har et behov for å være mye alene, alikevel liker jeg godt å være sosial. Jeg liker bare ikke alltid å prate. Jeg er en observatør. Og jeg elsker å skape skjønnhet rundt meg. Og skjønnheten skinner gjennom alle og alt når en virkelig ser etter.

Beauty from the Forestgarden

Tuva//

Noe

Det er noe i meg som alltid er tilstede, som alltid har vært her

noe i meg som kan gå tilbake i tiden og være tilstede på nytt, i fortiden, i minnet

noe i meg som kan gå frem i tiden og skape visjoner og drømmer

Det er noe i meg som allerede er tilfreds og ikke søker noe mer

noe som er evig

Det er noe i meg som erkjenner eksistensen til det fulle

noe som observerer livets løp gjennom denne kropp

Det er noe annet i meg, kroppen og sinnet, som ønsker å forenes med dette dypere noe

som ikke er noe, men som er alt

Balanse

Jeg føler ofte at sannheten, balansen ligger midt mellom ytterpunktene. Det høres jo logisk ut, men det er ikke alltid like lett å se. Liksom at det rette trer frem i det øyeblikket du ikke har en gitt forventing om hvordan livet skal arte seg. At det er riktig å leve sånn eller sånn - ja det føles ikke alltid så bra, men det å være tilstede synes viktigere. Lytte. Livet er jo foranderlig hele tiden, og hvis vi glemmer å lytte, så overser vi det som er. Som om vi da lever i hvordan vi vil det skal være, men enda ikke har blitt.

Jeg har nå hatt min siste arbeidsdag i Spiren Gardsbarnehage, og kanskje er det min siste "vanlige" jobb, hvem vet. Jeg er utrolig takknemlig for den tiden jeg har tilbragt i en jobb som faktisk resonerer med mine verdier. Det er bare det at i lengden er det vanskelig å jobbe fra 8 -16 hver dag. Jeg ønsker å ha en jobb der jeg virkelig kan være meg selv og bruke lytte-kunsten og være tilstede. Ja, en jobb der det kreves at jeg er tilstede for å finne kreative og gode løsninger.

Så nå bærer det avgårde til India, og jeg føler meg lett i kroppen. Det kjennes godt å reise fra Aurland nå. Jeg er klar for det. Alikevel bærer det inn/ut i uvissheten, og slik er jo livet egentlig uansett hva en driver med. Selvom rutiner og hverdagen synes forutsigbar og komfortabel, kan livet snu i en brå sving som ingen kunne ane. Det er dette blant mange andre ting som jeg vil fokusere på og observere på reisen, det å gi slipp og gi seg litt hen til det uvisse, livet. Og balansen finnes i midtpunktet, men det er vel noe med å kjenne ytterpunktene for å finne balansen.

Jeg ønsker å gi meg helt hen til livet og ikke prøve  styre, men heller henge med. Respondere og kjenne etter. Være tilstede. Lytte. Være tilgjengelig, og ikke skjule. Være åpen om hvem jeg er. Være ærlig og uredd.

Om du følger med på denne bloggen, så går jeg utifra at du er interessert i noen av de sammen temaene som jeg skriver om. Gi gjerne en lyd fra deg om du har noe å kommentere, eller bare dele. Det vil betyr mye. Uansett, så kommer jeg til å fortsette å blogge når jeg føler for det.

Heng med, det kan bli spennende!

Takk og glede

Tuva

Snikk snakk

Jeg liker ikke small-talk, småsnakk. Ja, jeg er rett og slett skikkelig dårlig på det. Før syns jeg det var kjipt, jeg ble liksom litt utenfor, nå begynner jeg å godta det - nesten like det. Jeg vil rett på sak, dypt og ekte. Ellers kan en jo like greit la være? Slik føler jeg det i alle fall. Når det er sagt, syns jeg det er stilig å høre på småsnakk fra de som er god på det. For det løsner jo på stemningen og kan skape god atmosfære. Det passer liksom bare ikke for meg. Jeg sitter heller stille og lytter og venter til det er noe som trenger å bli sagt. Til det er min tur å snakke. Stemmen min er sårbar. Det er som om jeg må spare den til noe viktig. Jeg blir fort hes og får vond hals om jeg prater for mye. Det er rart, men jeg begynner å venne meg til det. Sånn er jeg. Det er en lang prosess, og sakte men sikkert åpenbarer virkeligheten seg. Jeg kan droppe sammenligning, for det handler ikke om det lenger. En stund var det kanskje nødvendig, for så å se den andre siden av saken. Vi utfyller hverandre, vi har forskjellig kvaliteter å bringe til fellesskapet.

Det har jammen ikke vært lett å vokse opp og leve i denne verden. Press fra mange kanter, hvordan man skal se ut, hvordan man skal være, hva man ikke kan gjøre, baksnakking, sammeligning, hvem er jeg? Og ikke minst, hvordan kan jeg få nok oppmerksomhet, nok energi til å holde meg selv oppe? Slik skapes dramaer og konkurranse mellom mennesker. Og hvor lenge skal det fortsette? Jeg begynner å få nok, det fører ikke noe godt med seg.
På en måte er det godt å ha vært gjennom noe som man kan overkomme, det ser jeg nå.

 Jeg har en følelse av at det handler om energi. Vi stjeler energi fra hverandre, vi bruker energi for å få penger slik at vi kan kjøpe mat og fylle på med energi. Det handler liksom å ha en balansert energi flyt. Det jeg ser tydeligere nå, er at vi kan fylle på energi fra en utømmelig kilde, slik at vi ikke trenger  stjele fra naboen eller samboeren vår. Slik at vi ikke trenger å proppe i oss mat eller underholde oss med diverse aktiviteter eller tv-serier.

Vi kan gå ut i Naturen og lade oss opp. Det er gratis, lett og utrolig forfriskende. Prøv selv!


Her er noen deilige Naturbilder