a lie

when love filles me up
fear comes, that i will someday loose this
how can I keep it?

love filles me again
its like my whole body becomes love
my whole being

then fear comes
i dont deserve this
resistance

then love again

love is not a feeling,
its a living force
fear is believing in a lie

and sometimes I do
believe in a lie
that I cannot keep it
and that I dont deserve it
love is not for me

but even with the belief
love is still there
visiting me when I open
and tell the truth

still there when I tell a lie
I just cant always see it

 

Dyrke muligheter

Jeg tenker på jord, planter, grønnsaker og urter. Hjertet mitt dunker fort. Jeg kjenner jeg blir varm og lengter etter vår. På en god måte, ikke utålmodig, jeg gleder meg. Enda godt det bare såvidt er blitt vinter, så har jeg fortsatt tid til å reflektere over fjorårets vekstsesong, og planlegge godt for sesongen som kommer. Til neste år er jeg så heldig å skal få dyrke i jord i Nissedal, der fjellene ikke har sett grønnsaker på en lang, lang stund. Det er skrinn jord og bratt terreng. Det er i grunn bare fint at det er noe å ta tak i, bygge jord og skape mikroklima.

På bruket er det geiter og ysting av kvitost. Og etterhvert skal vi få inn noen bikuber. Planen er å dyrke rundt to mål med grønnsaker i tillegg til en frodig permakulturistisk kjøkkenhage utenfor huset.

Jeg tenker tilbake på undervisningen på Sogn jord og hagebruksskule, og skulle ønske at jeg fulgte bedre med i noen av timene. Men det var så mye å ta inn, jeg kunne ikke få med meg alt. Dessuten var jeg motstander av traktor og alt som er motorisert. I ettertid har jeg tenkt at jeg kanskje syntes det var komplisert og vanskelig og skjulte motstanden under en slags idealisme? Uansett kan man forandre seg, og jeg har et mer avslappet forhold til dette nå. Til åkeren skal vi få tak i en liten traktor med smale hjul i tillegg til en hjulhakke med hyppe, pendelhakke og kultivator. Vi skal prøve oss fram, lage egne erfaringer og løsninger.

Jeg leser om jordliv og om viktigheten av en god struktur i jorda. Jeg får en følelse av at det lille jeg kan gjøre egentlig er ganske stort, iallefall for meg. Og det er dette jeg vil nå. Fordype meg og få en haug med erfaring, der jeg prøver, feiler og lærer. Og underer meg. For livet er et under. Både i jorda og i oss.

God advent.

Om å bli tydelig

Jeg må velge. Det betyr at jeg må bli tydelig. Og jeg blir kjent med meg selv. Før ville jeg ha alle dører åpne hele tiden, i tilfelle jeg skulle få en impuls eller ombestemme meg. Nå ser jeg at det var feighet og grådighet. Jeg ville ha alt men det gikk ikke. Jeg fikk ingenting, alt ble halvveis. Jeg tror jeg er klar for å bli tydeligere, for å møte meg selv. Hva velger jeg blandt alle disse valg? Noen ganger må man kanskje prøve og feile og å øve seg på å velge, det er en kunst og et vågestykke. Det handler om å velge det livet man vil leve og ta ansvar for det. Først og fremst i det indre.

Å ikke velge, er å gjemme seg blandt alle valg, å ikke stikke seg frem å si "her er jeg!". 

Å velge er å våge å være som man er og lære av sine feil. 

Å velge er å gi et fokus til noe, å fordype seg og forbinde seg.
Å velge er å gjøre noe helhjertet.

Det å stå for valget, er å ta bolig i seg selv. Og alikevel være ydmyk nok til å si, " ja, jeg var ikke alltid klok i mine valg, men de var mine, og jeg valgte etter beste evne".

Orda om jorda og deg

Jeg kjenner at jeg vil dyrke i jorda, ta i jorda, bli kjente med jorda. Jeg vil lære meg å spille på lag, slik at vi blir et team. Hva trenger du for å trives? Hvis du trives, så trives jeg. Og da trives plantene og alt som gror. Og ikke bare jorda, men alle dere som bor der nede. Jeg vil høste frisk mat som har blitt dyrka i jord som trives. Og jeg vil gi tilbake. I form av organsik materiale, kompost, lauv, halm. Og jeg vil trå varsomt. Ta meg tid. Jeg vil lytte. Jeg vil kjenne jordsmaken av de friske gulrøttene en lun høstdag. Jeg vil at de som smaker grønnsakene skal trives og bli inspirert. Jeg vil forstå litt av samspillet mellom jorda, plantene og dyra, slik at jeg som menneske kan spille med. Jeg vil dyrke frodige hager og åkrer der et mangfold av vekster kan få grobunn og frø seg inn i de neste århundrer. 

Mest av alt vil jeg gjøre det sammen med deg. Dyrke jorda, stelle dyra, bake brød, alt ilag med deg. Dyrke trivselsgrønnsaker og dele livet.

unknown

let in the light
the fresh morning air
has never been like this before

let you be you
every moment you are new
leave all false expectations

it is like that
lets allow it to be
what you resist will persist

let in the unknown
the fullmoon light
has never been like this before

i believe

my heart blossoms
when I feel deep inside that I am worthy
that I am worthy of the life I wish for and that I am worthy to love and to be loved
but even when I dont feel worthy, I am worthy
because I am alive and love is all around anyway
for all of us

through loving you, i find that I love myself
for loving you help me to see that love lives in me


i belive that our potential will blossom
when we allow life to flow through us
not always trying to direct the course
on the inside, what is true

i believe
being true to yourself
is to allow your heart to lead you
rather than you thoughts

feel, taste, smell,
listen,
dance,
sing,
scream

the senses has a treasure
waiting for us

explore and experience
life
through 
the whole being

that is my wish

 

Always so big questions

So close to the edge of the human mind. Always on the edge. Always so big questions. What is keeping me up? Why is it so difficult to be totally honest? Who am I making an act for? Why is it so hard to be totally me, totally free?  I mean, after all I have experienced and seen so far, my gut feeling says that the joy that I am longing for, is already inside me, available if I dare to say Yes! But it is so hard sometimes, to do it differently this time. To say yes instead of no. It seems easier to slide onto the same old track, at least it is familiar and somewhat comfortable. But I want more, I want the juice of existence. Am I too spoiled?

I dont want a fancy car and a big tv,
I want to be free inside you see

It seems like this desire is keeping me up somehow, somewhere deep inside I know that I can have all that my heart want, but I need to give something, I need to do my part.

Lovepoem to the land

I am in love with a place, so peaceful and clean

the animals lives here,
the lynx and the moose

I want to take care of this land
together with you

we can create a space of love
where we can be who we are
and all that we can be

I feel inspired to create and play
to work hard and relax deeply
to run and dance

I wonder if the place has chosen me
or if I forever will dream about how wonderful it could be

pain

what surprises me is the courage and capacity in human beings, to meet the truth with an open heart, even if it hurts so deep, you think you cant hold it. After all, truth is the most close and intimate reality, and our reward when we open to it, is real love and freedom.

...you left me because it was the truest thing to do
it is painful and I thank you and I love you

my ego is hurt, and my heart is open
it feels like i become one with the ground, with the earth
thank you for embracing
what already says itself...

Råheten

Jeg vil ha det sanne, det ekte, det råe, det røffe, det såre, det nære, uansett hva det er. For til slutt vil sannheten komme fram, og vi tåler sannheten eller så tåler vi den ikke, men uansett så må vi forholde oss til det. Vi trenger ikke late som, eller lyve eller undertrykke, for hvilken hensikt skal vi skjule råheten i oss? Vi kan være det vi er, tørre å si det som er sant, fordi det er vår gave og våre rett og våre glede, å være og dele oss selv akkurat så rare og vakre som vi er.

Noen ganger er sannheten hard, den kan være et slag i hjertet, den kan gjøre oss sint, den kan få knærne til å skjelve eller hjertet til å briste. Sannheten kan også gjøre oss glad og varm. Sannheten bringer fram følelser i oss, og å våge å føle følelsen gjør at livet blir nært, intenst og virkelig.

Igår gråt jeg som et lite barn, fordi jeg våget å spørre om hjelp. Sannheten er at jeg ofte prøver å klare alt selv. Jeg skal være så selvstendig, men hvorfor? For hva? Da jeg innrømmet for meg selv at jeg også har svakheter, og at det er greit å få hjelp, da gråt jeg som en elv. Ja, mest fordi jeg ble ydmyk og rørt for at hjelpen er der hvis jeg tør å strekke ut hånden. Det var ikke vondt, det var uendelig godt. Vi trenger hverandre og vi er her for hverandre.

Andre ganger ler jeg høyt og boblende, ikke av en nødvendigvis åpenbar grunn, kanskje bare fordi jeg er åpen for gleden som er i meg? Det er som om latter og tårer er likeverdige.

Følelsene er sanne i sin rene form. Hvis jeg ikke tenker på følelsen, men virkelig kjenner på den, så er den noe veldig fysisk, enten smerte her eller der eller en boblende sensasjon i magen, halsen. Følelsene er bevegelse. Det er liksom som om følelsene er broen mellom vårt indre og det fysiske.

Jeg vil ha det ekte i meg selv, jeg vil ha det ekte i deg. Slik jeg ser det i naturen. Bjørketreet er bare seg selv. Naturen dømmer ikke, den bare er slik den er. Hva er naturen i deg og meg? Tør vi våge vår egen sannhet, nærhet og kjærlighet?

Hjertets vei

Å følge hjertet, hva betyr det? For meg betyr det å gjøre de valgene, som kjennes i alle cellene i kroppen som et rungende Ja! uten at jeg nødvendigvis finner en logisk forklaring. Jeg bare vet. Jeg vet ikke hva fremtiden vil bringe, men jeg vet at hvis jeg følger hjertet så er jeg på riktig vei. Hjertet vet mer enn hodet. Når jeg ser tilbake, kan jeg ofte se så tydelig det som hjertet ville og det som hodet fortalte. Min jobb nå, er å komme nærmere og nærmere det punktet hvor jeg vet i øyeblikket hva hjertet vil, snarere enn å se det i ettertid. Hjertet handler utifra kjærlighet. Hode er et fantastisk verktøy til mye, men handler ofte utifra frykt eller illusjoner. Derfor er hodet kanskje ikke til for å ta avgjørelser, men for andre kreative og abstakte kunster og ferdigheter?

Kjærlig høsthilsen med noen bilder fra skog og hage :-)

Glede

Jeg tenker noen ganger på hva det er som gjør meg glad. Lytte til musikk, se meg omkring i skogen og la øynene hvile på naturens underverk, å smake en nyhøsta gulrot, lukte svettelukten av en jeg er glad i, å føle vannet omkring kroppen i det kjølige vannet mens solen varmer mitt kinn, føle føttene i kontakt med jorda. Ja alle disse tingene gjør med glad, å bruke sansene, å være i kontakt med de. Men så spør jeg meg selv, gjør disse tingene meg glad? Eller er jeg alltid glad i min kjerne? Når jeg er tilstede og bruker sansene, tar inn verden gjennom kroppen, når jeg er i kroppen, da forsvinner liksom tankene om alt mulig annet. Er det slik at når tankene får oppmerksomhet, så mister jeg syne av den gleden som er min sanne natur? Når jeg er i kontakt med kroppen så puster jeg dypere og følelser som eventuelt er der får lov å være, uttrykke seg. Det er ikke noe motstand. Ja, det er da jeg føler den dypeste glede. Til å med i den dypeste sorg eller tomhet, kan jeg føle glede, om jeg ikke kjemper imot. Når jeg ser dypt i øyene til et annet menneske, kan jeg få opplevelsen av at tiden forsvinner og et ærlig møte oppstår, mellom fire øyne, to kropper og noe mer... noe som skinner gjennom øynene, noe kjent. Og jeg kan bli fylt med kjærlighet. Men er denne kjærligheten også alltid der, slik som gleden? Kanskje jeg bare mister det av syne noen ganger, når tankene leder oppmerksomheten et annet sted. Men er jeg ikke fortsatt alltid her? Også når tankene surrer og ruller.

Ingen motstand, observerende og full av kjærlighet og glede.

Kontakten

Å observere og fortelle det som skjer, det en føler, og hvilke behov og ønsker man har, er noe som er vanskelig å diskutere. Det gir rom for forståelse, empati og kontakt. Det er å fortelle sannheten uten din egen vurdering av det. Å dømme og kategorisere de samme tingene, gir rom for uenigheter, diskusjon, angrep, forsvar og avstand. Klare observasjoner gjør en mer tilstedeværende og tydelig, og gir større rom for å få dekket våre grunnleggende behov og å hjelpe andre med det samme.

Jeg siterer her noen vers fra en sang av Ruth Bebermeyer

"Jeg har aldri sett en dum unge;
jeg har sett en unge som av og til
gjorde ting jeg ikke forsto
eller gjorde dem på måter jeg ikke hadde regnet med;
jeg har sett en unge som ikke hadde vært
de samme stedene som meg,
men han var ingen dum unge.
Før du kaller ham dum,
tenk, var han en dum unge eller
visste han bare andre ting enn deg?

Jeg har sett så godt jeg kan
men aldri sett en kokk;
Jeg så en som blandet
ingrediensene til maten vi spiste,
En som skrudde på platen
og passet komfyren som stekte kjøttet-
jeg så disse tingene, men ingen kokk.
Si meg, når du ser etter,
Er det en kokk du ser eller en
som gjør det vi kaller å lage mat?"

Eller syns jeg denne teksten i en annen sang av samme dame får frem noe essensielt i vår natur, når vi ikke lenger angriper hverandre, men gir og tar imot med åpenhet og møter hverandre i kjærlighet.

"Jeg føler at jeg aldri får mer
enn når du tar imot noe fra meg-
når du forstår gleden jeg føler
ved å gi noe til deg.
Og du vet at jeg ikke gir
for å sette deg i gjeld til meg,
men fordi jeg ønsker å leve ut kjærligheten
jeg føler for deg.
Å ta imot meg glede
kan være det mest givende av alt.
Jeg kan umulig skille
de to.
Når du gir noe til meg,
gir jeg deg min anerkjennelse.
Når du tar imot noe fra meg, føler jeg
at det gir meg så mye."

Ruth Bebermeyer (Sangen "Given To")

kunsten

kunsten å lytte, til den andre, til seg selv, til naturen. være tilstede i kroppen. være oppmerksom på ordene og stemningen hos den andre, ikke bare på hva du skal si og det du vil fortelle, men lytte til den andre. ofte relaterer vi det vi hører fra andre til oss selv, til det vi vil si, og det er vel naturlig. en evig kommentator i hodet. en kan bli ensom av slikt. vi er sammen, men snakker forbi hverandre. hva vil vi? kan jeg tilnærme meg deg slik at jeg virkelig hører det du har på hjertet? kan jeg iallefall slippe mitt eget for en liten stund, og være der for deg?

Modning

jeg har kanskje vært snever i mitt verdenssyn
noen ganger kommer replikker som et lyn
som om jeg vet hvordan ting henger ihop
det å ha rett blir nesten som et dop

livet blir igjen snudd rundt
men det kan vel også være litt sunt
å se livet fra nye vinkler
løfte hodet over trange sprinkler

møte med ulike folk og kulturer
gjør at jeg undrer meg mer og lurer
på om alt i dette livet er valg av fokus
og at lykken ikke er no hokus pokus

jeg bestemmer meg ikke for noe denne gangen
selvom jeg kan kjenne trangen
til å definere og eliminere
til å skille oss fra dere

jeg lar erfaringene ligge til modning

Hverdagssamtale med meg selv

Jeg opplever at det er en enorm kraft i ærlighet, for det er i eksponeringen at aksepten også lettere kan finne rom og skinne sitt lys. Samtidig er det alltid mulig å akseptere en hver situasjon og hvert øyeblikk for det det er, selvom det ikke alltid er slik vi behager. Tror jeg. Ikke at jeg klarer det hele tiden. Men i noen øyeblikk så er alt stille. Ingen motsand. Bare ren Væren. Stillhet. Sannhet. Pulserende.
Men dette er ikke dette noe jeg får til hele tiden, og noen ganger kan jeg bli svært frustrert over det. Igjen er det nettop dette som skaper mostand, og det er meg selv som setter kjepper i hjulene for meg selv. Men hvem er så denne meg selv? Og er der en jeg og meg selv?
Jeg tenker mye på fremtiden og mulige situasjoner, både gode og dårlige. Jeg tenker mye på utfordrende situasjoner som jeg prøver å takle gjennom å tenke på hvordan jeg skal takle det i fremtiden. Det er litt galskap. Det skaper en angstkløft, det skaper avstand mellom oppmerksomheten og øyeblikket. Tankene surrer stort sett hele tiden, og for det meste er det repetative tanker jeg har tenkt tusen ganger før.  Det føles litt som å sløse med energi. Det er litt som om det går ann å velge. Velge hvor en vil styre energien sin. Ikke slippe alt ut i alle retninger. Og hvorfor skal jeg fortsette å gi energi til uproduktive, ja nærmest destruktive tanker? For meg handler livet om å være i kontakt med det som er. Nå.
Jeg ser det rundt meg hele tiden. Blikk som flakker, hoder som koker. Jeg møter ikke mennesker. Jeg møter en vegg av tanker som blir til virkelighet for folk. Jeg vil møte noen som ser meg. Jeg vil møte noen som ser at jeg ser de. Samtidig blir jeg igjen dratt inn i det egosentriske mønsteret om at jeg er flinkere til å se, enn andre. Dette er ikke nødvendigvis en sannhet, og hvis det så er, så holder det med at det er. Uten arroganse.
Jeg ser mer og mer det ekte i og rundt meg, og jo sterkere det blir, jo mindre ser jeg av det som ikke er ekte. Det er jo fortsatt der, men jeg gir det ikke min energi i like stor grad.

Og som en klok dame sa, da jeg sa at jeg ønsket å leve i et mer ekte samfunn, "Alikevel vil løgnen alltid være tilstede", så det er kanskje noe å kontemplere, og kjenne at motsetningene trenger hverandre, og at ja, kanskje vi trenger løgnen for å kunne se Sannheten? Og i så måte er alt greit. Alt er som det skal. Alt er som det er.


Tuva

Motsetningenes hemmelighet

det mørke og det lyse
det stille og det bevegelige
det kaotiske
det ville
ulikehetene
og likhetene
det myke og det harde
de dagene da livet virker tungt og trist
de dagene da livet virker fantastisk og meningsfylt
tungskya-dager og soldager
alt finnes i den samme helheten, virkeligheten
tanken om at det ene er bedre enn det andre
og hinsides tanken, uten vurdering
tilstedeværelse i nået
og tilsynelatende fokus utenfor det som er nå
fokus på det som har vært eller skal komme
sannelig er det alt innefor det samme rom
og man kan bruke hele livet på å undre på hvem man er
eller man kan bare være det man er og utfolde seg til alt man kan være

Tankesnurr og tilstedeværelse i kveldsdis

Når tankene observeres ser jeg en direkte link mellom bilder, følelser, meninger og sinnstilstand. Dette igjen påvirker kroppen og dens funksjoner. Det er så tydelig. Og tankene er ikke onde i seg selv men ofte er de lite kreative og går på repet. Hang-ups. Hvis de observeres får jeg øye på sannheter som egentlig er veldig tydelig. For eksempel så sitter jeg her nå og tenker på fremtiden, både nær og fjern. Så blir jeg bevisst på at jeg tenker, altså at jeg ikke er der hvor tankene er, jeg sitter her nå og har disse tankene. Hva sier de om hvor jeg er i prosessen? De kan fortelle om hvor jeg henger meg opp, hvor det ikke flyter, hva jeg uroer meg for. Ja, de er speilbilder, refleksjoner av min indre tilstand. Nettopp i det øyeblikket jeg ser at jeg foreksempel engster meg, så er jeg fri. Fri til å se det for det det er. Det er ikke annet enn et mønster laget av byggesteiner fra fortiden. Det er svært vanskelig og håndtere fremtiden fra nuet, det gir meg en følelse av angst og frykt. Det enste jeg kan være i kontakt med er meg selv og omgivelsene i nuet. Og fremtiden kommer aldri, livet er laget av et evig nå. Der er en kraft i å rette all oppmerksomhet mot det som er. Sannheten. Det betyr ikke å kontrollere. Det betyr å akseptere, observere og være årvåken. La tankene være der, observer de. Hva forteller de? Der er en dyp sannhet og ærlighet om en våger å se direkte. Ok, så har jeg disse tankene, og jeg har de nå. Det er ikke sånn at jeg skal prøve å kvitte meg med dem. Jeg lar de være og ser at de forteller noe om min tilstand, men de tar meg ikke når jeg ikke gir de kraft. For tankene er virkelige i det vi gir de vår tro! Ok, så er det slik det er. Å akseptere hele eksistensen i sin helhet, ja det er frihet føler jeg!

Sannhetserklæring

Jeg ønsker å være spesiell og unik, så du skal se meg og like meg, selvom egentlig vil jeg at du skal se meg som jeg er, ekte og naken, for sannheten er at jeg ikke er særlig spesiell eller flink eller god til noe, men jeg er jo unik, det er vi alle, og jeg har en tilstedeværelse og en væren og det er jo noe. 
Jeg ønsker å fremstå som ekte og jordnær og flink og god. Sannheten er at jeg er foranderlig i hvert øyeblikk, fra det ene til det andre kan jeg være to motsigende ting. Men jeg kjenner altså dette behovet for å fremstå som noe spesielt, vise at jeg får til noe unikt, vakkert, bra og spennende. Sannheten er at jeg ønsker dypt og ekte annerkjennelse i meg selv og gjerne gjennom deg også, for der finnes ekte tilfredsstillelse som ikke er avhengig av ytre faktorer. Jeg ønsker fred med meg selv og livet. Det er hva jeg virkelig ønsker. På overflaten ønsker jeg å bli likt, å se bra ut, få oppmerksomhet, være Spesiell, så du skal Se meg!! Se meg!! "Det er ingen som ser meg"….
Så får jeg starte med meg selv, å virkelig se sannheten i øyenene, og dette er begynnelsen….

Orda som kjem no

la hendene føle arbeidet
slik at kroppen kan kjenne
rytmen i jorda

lytte til sin egen takt
kjenne seg selv fra innisden og ut
og observere seg selv i ulike sammengenger

meitemarken forteller hemmeligheter
og etterlater seg luftige spor i jorda
slik at andre kan leve

kan vi være slik
at vi etterlater oss noe litt rikere
noe mer levelig for de kommende?

Stemningsraport fra skogkanten

Det er deilig å være på landet, omkranset av skog, eng og yrende liv. Jeg bor i en hytte. Jeg må bære vann. Det er kaldt om morningen, jeg må fyre i peisen. Jeg må være skjærpet. Jeg tenker på planteavstander, gjødsel og vekstlys. Alt skal ordnes siden det er første gang. Mobilisering av energi. Ja, jeg må være kvikk og tilstede hvis dette skal gå. Men jeg må også huske å puste og kjenne på livet i og utenfor meg selv. Jeg er levende.

Slik går dagene. Jeg tenker på kompost, meitemark og økosystemer. Ugras og kulturvekster. Rødbeten er en standplante og trenger ikke så mye gjødsel. Purren derimot liker mye næring og bruker lang tid på å bli sterk og fin. Hokaidoen er villig om ho får rikelig med gjødsel, mens gulrota er nøysom og lar vente på seg. Slike tanker surrer rundt, og jeg tenker at jeg gleder meg til jeg blir ordentlig godt kjent med plantene, for da vet jeg hva de tenger og liker, og da må jeg ikke huske alt.

Jeg kjenner at det krever noe av meg. Og det er vanskelig-godt. Det knaker inne i hodet og jeg skjønner at hvis noe skal skje så må jeg gjøre de riktige grepene til riktig tid. Men så må jeg ikke legge lista for høyt, bare høyt nok til at jeg må strekke meg litt slik at jeg utvider meg selv. Og slik at komfortsona liksom utvider seg også. Ja, det er litt slik, litt godtvondt. Vanskelig og så himla bra.

Bilder og slikt kommer når kameraet dukker opp. Kom kom roper jeg, men jeg får ikke svar. Vi får vente og glede oss over det i har da, i det minste.

Slik er livet for meg. Høge fjell og dype dalar. Du har sikkert hørt det før. Men det kjennes utrolig godt å innfinne seg med det. At livet er en dans på torner.



Tuva

Undring i kvardagen

Jeg undrer over livet. Slik har jeg alltid vært - undrende. Hvem er jeg og hva er dette livet? Jeg har tenkt mye på hva slags verden jeg ønsker å leve i, og det virker som at vi alle lever i forksjellige "verdner", basert på vårt verdenssyn. Vi er hele tiden liksom i samtale utifra vårt syn på verden og livet. Det blikket blir kanskje skapt i våre barneår da foreldrene våre representerer verden. Det jeg sier og tenker, blir født utifra mitt verdenssyn. Jeg har lenge levd som om alle andre er ute etter meg. Som et offer, både kritisk og tilbakeholden. Hva vil du meg? Har jeg gjort noe galt? Jeg ønsker å bryte dette mønsteret fordi jeg har smakt frukten av en annen holdning til livet. Nysgjerrighet!

Jeg ønsker at vi skal ta mest mulig bevisste valg slik at vi i større grad tar ansvar for oss selv og våre handlinger. Om vi er uvitende kan vi lett ta valg som kan ha negativ ringvirkning uten av vi berøres av det. Det er kanskje umulig å vite alt, men vi kan iallefall informere oss selv og andre så godt som mulig. Det er lett å skade andre indirekte når du ikke stilles til ansvar for det du gjør. Foreksempel ved å støtte/sponse ulike selskaper som behandler sine arbeidere uetisk. Vi gir vår stemme hver gang vi kjøper noe. Hadde du kjøpt bananer fra Dole hvis du visste hvor mye sprøytemidler arbeidere blir utsatt for og hvor lite de får betalt? Isåfall tar du et bevisst valg. Da er iallefall øynene dine åpne.

Det er mye jeg ikke vet, og jeg påstår på ingen måte at jeg er bedre enn noen andre. Jeg prøver å uttrykke et ønske for meg selv og samfunnet jeg lever i. Jeg trenger å forstå omgivelsene mine, samfunnet og de rammer jeg er omgitt. Jeg ønsker å ta valg og handle utifra viten, og jeg ønsker å ta ansvar slik at jeg kan skape et sterkt og rikt liv uten å føle at jeg ikke har valg. Jeg opplever at jeg alltid har valg. Det betyr ikke at jeg alltid liker valgmulighetene. Jeg prøver å ikke lenger bruke uttrykk som "Jeg hadde ikke noe valg. Jeg måtte." Det er ansvarsfraskrivelse og bidrar til at vi kan gjøre ting som ikke er i tråd med oss selv. Kanskje vi er redde for å gjøre det som er sant for oss, kanskje vi er redde for å ikke lykkes. Å ikke gjøre noe er også å ta et valg. På en måte. Så livet består av en uendelig rekke av valg. Kanskje. Jeg undrer på disse tingene. 

Til syvende sist kan jeg ta ansvar for å føre det livet jeg selv finner meningsfylt. Og innerst inne håper jeg det kan inspirere til at at andre undersøker i sitt eget liv. Jeg ønsker å se menneskets potensiale, der vi utfordrer og utvikler oss, beveger oss videre forbi instinkter og lyster. For vi drives av dyrekrefter enda. Og vi har muligheten til å ta " the road less travelled". Motstandens vei. Utfordringens vei. Kjærlighetens vei. 

Tuva

Grønnsaksdyrking

Jeg er så heldig å få jord på gården til ei venninne!
I år skal jeg prøve meg på litt forksjellige grønnsaker på ett halv mål med jord. Jeg kjenner at dette kan bli en spennende og lærerrik utfordring hvor jeg står ansvarlig for det hele. Jeg elsker å jobbe med kroppen, det er min sterke side. Min svakere side er planlegging og organisering, men her tror jeg det handler om disiplin og øvelse. Jeg prøver å legge vekk presset jeg skaper selv om at det skal være perfekt, samtidig som jeg ønsker at det skal bli så bra som mulig. Bare ikke legge liste for høyt, men høyt nok. Balansekunst. Der dukker dette magiske ordet opp igjen. Balanse.
Jeg får bo i ei lita laftehytte i skogkanten ti minutter unna gården. Det ligger fint til med ustikt til fjellene, vannet og skogene. Jeg gleder meg til å utforske og bli kjent med området, plantene, dyrene og landskapet. Og jeg gleder meg til å ha min første ordentlige grønnsakssesong! Jippi!

Ellers begynner jeg å runde av hageprosjektet hos familien, og er glad for at folk som passerer blir nysgjerrige og inspirerte. Vi har til og med fått jordbær av en hittil ukjent nabo :-)

Håper flere og flere kjenner det krible i hendene etter å dyrke jorda og å være i naturen.

Naturen og spesielt skogen gir meg ro, klarhet og inspirasjon. God gammeldags terapi! Prøv det selv.

Ha en inspirerende, varm og deilig Vår :)

Mening (uredigert)

hva er meningen med livet
når alt kommer til stykke virker det hele så meningsløst

jeg kjenner en trang til å sprenge mine egne grenser
det er liksom så trangt her inne

som en løvetann som finner styrke
til å sprenge seg gjennom asfaltens lokk

bare at jeg ikke finner styrken
det forblir en drøm

skuffelsens ansikt gjemmer seg i skyggen
så du ikke skal se meg så mørk

jeg vil glemme alt, jeg vil være meg i øyeblikket
frisk og ærlig

men jeg finner ikke styrken
det forblir en drøm

tør jeg ta et steg og håpe på hjelp
vil jeg få hjelp til å sprenge meg ut av mitt hjemmelagde fengsel?

det er så kjedelig her nede, så ensomt
når jeg drømmer om å danse med deg på toppen av fjellet

kanskje jeg trenger å føle dette
for å kjenne min egen dypde

tross alt er det en del av livet
og dybde gir muligheter for høyde

kanskje er det ikke så ille likevel
at jeg føler meg litt nedstemt

kanskje det gir meg en mulighet til å utforske
noe menneskelig som vi alle kjenner

hva er meningen med livet
når alt kommer til stykke virker det hele så meningsløst

og i meningsløsheten finnes mening
for den skapes i øyeblikket med de midler som er tilgjengelige

min mening er å være den jeg er
det lyse såvel som det mørke

Kjærlighet er natur

Så var det dette spørsmålet som surrer i bevisstheten min, hva er kjærlighet? Jeg har ingen konklusjon. Min opplevelse og mitt syn på kjærlighet er i stadig utvikling. Hva er Kjærlighet? Noen tanker i nuet.

Tøff kjærlighet, myk kjærlighet. To sider av samme sak. Det er som om kjærligheten kan være utrolig tøff noen ganger, fordi den tørr å utfordre deg slik at du kan utvikle deg. Hvis utvikling er meningen med livet, så er kjærligheten også meningen med livet. Men kjærligheten har også en myk side, der du smelter sammen med det eller den du elsker. To blir ett. Men hvis vi hengir oss totalt med denne myke siden glemmer vi den tøffe siden, som minner oss om at vi er to. Jeg tror det er viktig med den balansen.

Kjærligheten for seg selv, for andre, for noe du gjør. Kanskje er kjærlighet en handling, en vilje, en styrke som får kraft fra en indre kilde.

Jeg ser det i øynene dine, når du gjør det du elsker. Det er ikke noe du bare liker, du elsker det. Du gir av hele deg selv, du utvikler deg, du bruker tid, du er tilstede.. Det er så vakkert å seg deg elske.

Du er i utvikling, du utfordrer deg selv, du gir av deg selv, du utvider deg selv.

Kjærlighet er het og kjær ærlighet. Ærlighet. Ja kjærligheten er ærlig, nær og ekte.

Hvordan kan man si at det er kjærlighet mellom to mennesker når man så stadig er lat og ikke tør å utfordre den andre? Er kjærlighet avhengighet? Er kjærlighet frihet?

Kanskje er kjærlighet balanse, en stødig balanse mellom det trygge og det frie, mellom det myke og det harde, yin og yang. Kanskje er kjærlighet det som kommer til uttrykk mellom ytterpunktene, i paradoksene?

Sårbarhetens styrke

Hei dere gode som leser her på siden min. Jeg skrev et dikt for en liten stund siden, som jeg gjerne vil dele. Det handler om de utfordringene jeg står ovenfor nå, om ærlighet, åpenhet og renhet i møtet med meg selv og omverdenen. Jeg kaller det utfordring, fordi jeg opplever at jeg har bundet meg selv så lenge nå, i redsel og frykt fra å akseptere og elske meg selv slik jeg er.

Ikke putt meg i en kategori for å forstå hvem jeg er
se meg dypt inn i øynene, i dette øyeblikket og lær;
jeg er ikke den samme som jeg var i går,
hold ikke fast ved det jeg gjorde sist vår.

La oss klippe fortidens lenker i dag
og skape vår fredelige fremtid i lag
Ved å gi slipp på forventninger, fordommer og frykt
gir vi liv til noe nytt, kjærlighetens lykt

Og selvom heller ikke du er den samme som i går,
skinner lyset ditt som alltid, år etter år,
Noe ekte og varig forsvinner aldri fra din væren,
i hjertet banker sjelen i samspill med din læren.

Vi trenger hverandre ærlig og naken,
slik at vi kommer til kjernen i saken
La tårene skylle deg ren og klar,
og gi liv til en spire, sterk og sårbar.

 

Tanker

Og du, jeg kjenner deg, selvom jeg aldri har sett deg for. Det er noe kjent, kanskje vibrerer vi paa samme nivaa?

*

Huden er mork og skinner i solen, det lange vakre haaret er sort, stramt og pent flettet med smaa hvite blomster hengene ned. Mon tro hvordan hun ser ut med utfoldet haar?

*

Forventninger i luften, magen knyter seg, hva naa? Hva forventes av meg? Kan jeg oppfylle kravene? Jeg kjenner at jeg ikke onsker aa leve slik, i frykt for hva andre vil synes. Jeg maa leve i pakt meg min natur.

*

Aa kjenne varm jord under fottene etter en lang dag i sko, det er lykke det, det er god gammeldags jording!

*

Jeg vet hva jeg onsker og hva jeg vil og hva jeg kan, det er bare det at noen ganger blobler energien for mye og jeg kommer ut av den naturlige flyten og hodet tar over. Da blir det bare kluss. Kanskje faller jeg paa sykkelen eller jeg snubler og kjenner motgang. Da vet jeg at jeg har koblet av fra flyten, da trenger jeg aa roe ned, kjenne utaalmodigheten brenne opp og gi ny inspirasjon. 

*

Det er ganske utrolig og magisk hvordan et fro spirer og tar form, gronn frisk og fin, utfra jordas naering og med organismenes hjelp. Hvor kommer formen fra? Hvordan kan et lite fro bli en stor plante eller et stort tre? Er det en form som transformerer seg til en annen? Slike tanker dukker opp naar jeg spiser en brodskive med tomat, lok og friske urter.

I den frie natur, blandt skoger og fjell

I den frie natur, her i Kodaikanal, paa en liten gaard i den brattefjellsiden, kjenner jeg meg hjemme. Jeg befinner meg i Sor India, Tamil Nadu. Luften er frisk som hjemme. Terrassebedene skaper et flott menneskeskapt landskap som utnytter mulighetene. Saa mye en kan dyrke her! Mye minner om Vestlandet i Norge. Gaarden jeg befinner meg paa, er mistenkelig lik paa visjonen jeg har om en permakulturgaard med smaa hytter til utleie. Dette er den indiske versjonen av min drommegaard. Her dyrkes frukt og baer med et bunndekke av urter, busker og gronnsaker. Jorda holdes oppe av traerne og terrassebedene, og man kan gaa gjennom landskapet paa smaa snirklede stier. Smaa hytter er spredt utover tomten og hvis en vil, kan en vaere helt for seg selv. En liten resturant midt inni skogen skaper et naturlig samlingspunkt for den sosiale. Landskapet gir mange muligheter for spennende og utfordrende turer. Du ser hverken biler eller plastikk, og det er stor sett fred og ro, kun avbrutt av smaa rop fra hagebrukerene, for aa holde dyr unna hagen.
Ja, her finner jeg den ytre roen jeg saa ofte finner hjemme. Kombinert med indre ro, opphorer tiden og jeg bare er.