Det er deilig å være på landet, omkranset av skog, eng og yrende liv. Jeg bor i en hytte. Jeg må bære vann. Det er kaldt om morningen, jeg må fyre i peisen. Jeg må være skjærpet. Jeg tenker på planteavstander, gjødsel og vekstlys. Alt skal ordnes siden det er første gang. Mobilisering av energi. Ja, jeg må være kvikk og tilstede hvis dette skal gå. Men jeg må også huske å puste og kjenne på livet i og utenfor meg selv. Jeg er levende.
Slik går dagene. Jeg tenker på kompost, meitemark og økosystemer. Ugras og kulturvekster. Rødbeten er en standplante og trenger ikke så mye gjødsel. Purren derimot liker mye næring og bruker lang tid på å bli sterk og fin. Hokaidoen er villig om ho får rikelig med gjødsel, mens gulrota er nøysom og lar vente på seg. Slike tanker surrer rundt, og jeg tenker at jeg gleder meg til jeg blir ordentlig godt kjent med plantene, for da vet jeg hva de tenger og liker, og da må jeg ikke huske alt.
Jeg kjenner at det krever noe av meg. Og det er vanskelig-godt. Det knaker inne i hodet og jeg skjønner at hvis noe skal skje så må jeg gjøre de riktige grepene til riktig tid. Men så må jeg ikke legge lista for høyt, bare høyt nok til at jeg må strekke meg litt slik at jeg utvider meg selv. Og slik at komfortsona liksom utvider seg også. Ja, det er litt slik, litt godtvondt. Vanskelig og så himla bra.
Bilder og slikt kommer når kameraet dukker opp. Kom kom roper jeg, men jeg får ikke svar. Vi får vente og glede oss over det i har da, i det minste.
Slik er livet for meg. Høge fjell og dype dalar. Du har sikkert hørt det før. Men det kjennes utrolig godt å innfinne seg med det. At livet er en dans på torner.
Tuva
Slik går dagene. Jeg tenker på kompost, meitemark og økosystemer. Ugras og kulturvekster. Rødbeten er en standplante og trenger ikke så mye gjødsel. Purren derimot liker mye næring og bruker lang tid på å bli sterk og fin. Hokaidoen er villig om ho får rikelig med gjødsel, mens gulrota er nøysom og lar vente på seg. Slike tanker surrer rundt, og jeg tenker at jeg gleder meg til jeg blir ordentlig godt kjent med plantene, for da vet jeg hva de tenger og liker, og da må jeg ikke huske alt.
Jeg kjenner at det krever noe av meg. Og det er vanskelig-godt. Det knaker inne i hodet og jeg skjønner at hvis noe skal skje så må jeg gjøre de riktige grepene til riktig tid. Men så må jeg ikke legge lista for høyt, bare høyt nok til at jeg må strekke meg litt slik at jeg utvider meg selv. Og slik at komfortsona liksom utvider seg også. Ja, det er litt slik, litt godtvondt. Vanskelig og så himla bra.
Bilder og slikt kommer når kameraet dukker opp. Kom kom roper jeg, men jeg får ikke svar. Vi får vente og glede oss over det i har da, i det minste.
Slik er livet for meg. Høge fjell og dype dalar. Du har sikkert hørt det før. Men det kjennes utrolig godt å innfinne seg med det. At livet er en dans på torner.
Tuva
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar