Jeg vil ha det sanne, det ekte, det råe, det røffe, det såre, det nære, uansett hva det er. For til slutt vil sannheten komme fram, og vi tåler sannheten eller så tåler vi den ikke, men uansett så må vi forholde oss til det. Vi trenger ikke late som, eller lyve eller undertrykke, for hvilken hensikt skal vi skjule råheten i oss? Vi kan være det vi er, tørre å si det som er sant, fordi det er vår gave og våre rett og våre glede, å være og dele oss selv akkurat så rare og vakre som vi er.
Noen ganger er sannheten hard, den kan være et slag i hjertet, den kan gjøre oss sint, den kan få knærne til å skjelve eller hjertet til å briste. Sannheten kan også gjøre oss glad og varm. Sannheten bringer fram følelser i oss, og å våge å føle følelsen gjør at livet blir nært, intenst og virkelig.
Igår gråt jeg som et lite barn, fordi jeg våget å spørre om hjelp. Sannheten er at jeg ofte prøver å klare alt selv. Jeg skal være så selvstendig, men hvorfor? For hva? Da jeg innrømmet for meg selv at jeg også har svakheter, og at det er greit å få hjelp, da gråt jeg som en elv. Ja, mest fordi jeg ble ydmyk og rørt for at hjelpen er der hvis jeg tør å strekke ut hånden. Det var ikke vondt, det var uendelig godt. Vi trenger hverandre og vi er her for hverandre.
Andre ganger ler jeg høyt og boblende, ikke av en nødvendigvis åpenbar grunn, kanskje bare fordi jeg er åpen for gleden som er i meg? Det er som om latter og tårer er likeverdige.
Følelsene er sanne i sin rene form. Hvis jeg ikke tenker på følelsen, men virkelig kjenner på den, så er den noe veldig fysisk, enten smerte her eller der eller en boblende sensasjon i magen, halsen. Følelsene er bevegelse. Det er liksom som om følelsene er broen mellom vårt indre og det fysiske.
Jeg vil ha det ekte i meg selv, jeg vil ha det ekte i deg. Slik jeg ser det i naturen. Bjørketreet er bare seg selv. Naturen dømmer ikke, den bare er slik den er. Hva er naturen i deg og meg? Tør vi våge vår egen sannhet, nærhet og kjærlighet?
