Julehilsen fra India

Da staar julen for doren og i gaar var det vinterjevn dogn. Den korteste dagen i aaret. Vendepunktet. Naa blir det bare lysere. Saa det handler om lys. Lys og kjaerlighet.

Alt kan forsvinne paa et blunk. Stormen kan komme fort og uventet og rasere alt du har bygget opp. Sa hva er da virkelig? Er noe konstant? Og hva er meningen med livet? Er det noen mening?

Naar dagene ikke fylles med mye, fylles de allikevel med mye. Da fylles de med tanker og folelser som ikke har faatt rom tidligere. Og Tomheten. Plutselig har jeg tid til aa kjenne paa tomheten. Tidligere har jeg falt for egoets uendelig sult, unskyldninger og oppgaver som maa gjores, slik at jeg ikke trenger aa mote tomheten. Naa blir egoets strategi saa tydlig, naa som jeg ikke skal noe.

Er det sant at alt det vi gjor i livet for vi torr aa mote tomheten, er en flukt fra nettop tomheten? Hvorfor er vi saa redd for at livet ikke har noen mening og at vi ikke betyr noe? Og er dette sant? Slike sporsmaal dukker opp i bevisstheten min og blir delvist besvart gjennom moter med mennesker som skal vise seg aa endre mitt syn paa livet totalt. Men spiller det noen rolle hva jeg tror eller tror jeg vet? Og hvem har nok autoritet til aa fortelle deg sannheten? En tibetansk buddhistisk munk, en indisk Guru, en fremmed eller din egen indre intuisjon?

Det kan bli litt mye noen ganger, men er det jeg som styrer det? Jeg som person? Igjen dukker sporsmaalet opp "hvem er jeg?"

Totalt forvirring og usikkerhet.

Paa et oyeblikk forsvinner referansepunktet og grunnen under meg.

Hva gjenstaar saa?

Tomhet... Kjaerlighet, fred og tilstedevaerelse.

Jeg har ingenting aa miste. Alt er mulig.

God Jul og hilsen fra India.

Gi slipp paa det du holder fast ved

Jeg opplever aa bli utfordret paa mange omraader om dagen, hvilket er bra. Jeg foler at det som holder meg tilbake fra aa flyte friere trenger aa komme fram i lyset for saa aa kunne gi slipp. Hvordan kan jeg ellers gi slipp, hvis jeg ikke vet hva jeg holder fast ved? Gjennom konfrontasjon og utfordringer kommer muligheter. Muligheter til utvikling. For meg opleves det aa gi slipp som frihet. Friheten ligger gjemt i begrensninger utenfor oss selv. Naar det er sakt, i sannheten foler jeg at egentlig frihet ikke har noe med den ytre verden aa gjore, snarere den indre. Begrensninger utenfor oss selv kan utfordre oss til aa finne friheten som er uvhengig... Det aa gi slipp paa egne forventinger og foretrukne veger for aa naa et maal foles befriende, ja, det aa gi slipp paa seg selv for aa kunne vaere til hjelp for andre. Aa ha en visjon, et maal, uten aa bestemme hvordan det skal skje, men la livet flyte som en elv. Min erfaring er at det er vanskelig, og det maa vaere vanskelig, for paa andre siden ligger frihet og glede. Ingenting som er av dyp verdi kommer enkelt...

Naar jeg kjenner i dypet av mitt hjertet ligger onskene mine dypere og langt utover min personlig frihet og tilfredstillelse. Jeg onsker saa mange som mulig frihet og glede!



Vi befinner oss stadig i Auroville, og begynner aa kjenne paa trangen til aa se det virkelige India!

So long,
Love and Beauty!

Noen blikk

Foelelsen av aa vaere veldig annerledes, veldig lys mot alt det moerke, alikevel likeverdig

Det aa overgi seg til det man ikke kan gjoere noe med - varmen og den klamme huden som lengter etter rennende kaldt vann, men som kan ikke faa det ennaa

Undringen over vaner, skikker og kultur, nakne foetter og vennlige smil

Hendene som kjenner risen mellom fingrene, litt grisete, som barn

Den sterke maten full av chili, som faar frem taarer og driver ut gjennom alle kroppens porer og renser, fornyer

Spraaket, lydene, luktene, folket, bevegeligheten

Foettene og hendene danser mens de vasker, uten at de ser at jeg ser

Og den underlige roen som om ingenting i verden haster, vi har all den tid som er

Forste mote med India

En liten stemningsraport fra India.
Varmen er vanskelig aa beskrive, men forestill deg at kroppen alltid er klam og svett og at en hver anstrengelse gjoer deg overopphetet. Svetten renner nedover leggene og paa ryggen din.. Hvor lang tid tror du vi bruker foer vi blir vant med varmen? spurte Mikkel her om dagen. Kanskje en maaned? Jeg vet ikke. Men det aner meg at kroppen er saapass tilpasningsdyktig at vi kan leve mer komfortabelt etterhvert. Apropos komfort, dette er en utfordring for en bortskjemt vesting. Jeg foeler at vi virkelig trenger aa bli satt paa proeve, baade naar det gjelder do fasiliteter og andre bekvemmligheter vi er vant med og tar for gitt. Det er ogsaa utfordrende aa ikke vite hva folk mener med det de sier. Og tiden her, tiden er som i sor amerika. Manjana. Klokka ni betyr kanskje halv tolv. Eller noe annet. Ikke godt aa vite. Det er litt godt igrunn. Avslappende. Ikke saa strengt, litt rundt i kantene. Det kan jeg virkelig like.
Forelopig er vi paa ferie og nyter late dager hvor vi prover aa venne oss til denne forunderlige kulturen. Vaar gode venn bor litt utenfor Auroville, og losjet oss de foerste dagene i en enkel straahytte. Maten blir tilbredt over baal under himmelen. Enkelt og naturlig, slik vi liker det. Han er til stor hjelp og forteller villig om alt vi lurer paa. Naa bor vi i et gjestehus i sentrum av Auroville, enkelt men dog med vifte (!) paa rommet. Sykkelen blir tatt i bruk hver dag, da avstandene her er flere kilometer til det meste. Trafikken er kaotisk, men det gaar. Ellers foeler jeg at jeg er paa rett sted og at mye spennende kan skje.

Vi gleder oss over aa vaere og laere

for naa,

Simplicity,
Tuva

Skjønnhet

 Skjønnhet er viktig for meg. Harmoni. Jeg ønsker å spre skjønnhet og sannhet.

Nå sitter jeg med en kriblende mage, da jeg har begynt å innse at reisen nærmer seg og jeg vet ikke riktig hvordan jeg skal forberede meg. Jeg har pakket klart det meste, og praktisk sett så er jeg klar. Men har jeg pakket meg selv? Hvordan kan jeg forberede meg på noe ukjent? Reisefeber kan kanskje være adrenalin som begynner å pumpe gjennom kroppen? Jeg føler det naturlig at jeg skal slappe av, være i ro i meg selv, ikke haste men være tilstede. Kanskje jeg skal spandere på meg en massasje (som gir kroppen ro og produserer oksytosin istede).

Jeg begynne reisen med å dra nedover til Mikkel og besøke et par venner og familie. Jeg har allerede sagt hade til flere, men jeg liker ikke å ta avskjeder, så jeg sier istede "Sees snart igjen!".  Spesielt til de jeg vet at jeg kommer til å se igjen. Jeg har ikke så mange nære venner, men de jeg har, er jeg veldig glad i! Dere vet hvem dere er :) Dere er i hjertet mitt, og slik føler jeg heller ikke at vi noen gang skilles.

Jeg vil gjerne dele reisen videre med dere som ønsker å følge. Tanker, følelser, ideer, visjoner og opplevelser. Ja, vet du, det er terapi for meg å skrive. Akkurat som at det er terapi å prate med noen om det en har inni seg. I bunn og grunn så kan alt være terapi, en hjelp, til å komme videre, litt lettere. Og kanskje kan det jeg skriver være til hjelp eller mening for andre. Det er lettere for meg å skrive i min egen kraft, enn å snakke til noen. Slik vi vet blir vi jo påvirket av hverandre og vi får frem forskjellige ting hos hinannen. Jeg har et behov for å være mye alene, alikevel liker jeg godt å være sosial. Jeg liker bare ikke alltid å prate. Jeg er en observatør. Og jeg elsker å skape skjønnhet rundt meg. Og skjønnheten skinner gjennom alle og alt når en virkelig ser etter.

Beauty from the Forestgarden

Tuva//

Noe

Det er noe i meg som alltid er tilstede, som alltid har vært her

noe i meg som kan gå tilbake i tiden og være tilstede på nytt, i fortiden, i minnet

noe i meg som kan gå frem i tiden og skape visjoner og drømmer

Det er noe i meg som allerede er tilfreds og ikke søker noe mer

noe som er evig

Det er noe i meg som erkjenner eksistensen til det fulle

noe som observerer livets løp gjennom denne kropp

Det er noe annet i meg, kroppen og sinnet, som ønsker å forenes med dette dypere noe

som ikke er noe, men som er alt

Balanse

Jeg føler ofte at sannheten, balansen ligger midt mellom ytterpunktene. Det høres jo logisk ut, men det er ikke alltid like lett å se. Liksom at det rette trer frem i det øyeblikket du ikke har en gitt forventing om hvordan livet skal arte seg. At det er riktig å leve sånn eller sånn - ja det føles ikke alltid så bra, men det å være tilstede synes viktigere. Lytte. Livet er jo foranderlig hele tiden, og hvis vi glemmer å lytte, så overser vi det som er. Som om vi da lever i hvordan vi vil det skal være, men enda ikke har blitt.

Jeg har nå hatt min siste arbeidsdag i Spiren Gardsbarnehage, og kanskje er det min siste "vanlige" jobb, hvem vet. Jeg er utrolig takknemlig for den tiden jeg har tilbragt i en jobb som faktisk resonerer med mine verdier. Det er bare det at i lengden er det vanskelig å jobbe fra 8 -16 hver dag. Jeg ønsker å ha en jobb der jeg virkelig kan være meg selv og bruke lytte-kunsten og være tilstede. Ja, en jobb der det kreves at jeg er tilstede for å finne kreative og gode løsninger.

Så nå bærer det avgårde til India, og jeg føler meg lett i kroppen. Det kjennes godt å reise fra Aurland nå. Jeg er klar for det. Alikevel bærer det inn/ut i uvissheten, og slik er jo livet egentlig uansett hva en driver med. Selvom rutiner og hverdagen synes forutsigbar og komfortabel, kan livet snu i en brå sving som ingen kunne ane. Det er dette blant mange andre ting som jeg vil fokusere på og observere på reisen, det å gi slipp og gi seg litt hen til det uvisse, livet. Og balansen finnes i midtpunktet, men det er vel noe med å kjenne ytterpunktene for å finne balansen.

Jeg ønsker å gi meg helt hen til livet og ikke prøve  styre, men heller henge med. Respondere og kjenne etter. Være tilstede. Lytte. Være tilgjengelig, og ikke skjule. Være åpen om hvem jeg er. Være ærlig og uredd.

Om du følger med på denne bloggen, så går jeg utifra at du er interessert i noen av de sammen temaene som jeg skriver om. Gi gjerne en lyd fra deg om du har noe å kommentere, eller bare dele. Det vil betyr mye. Uansett, så kommer jeg til å fortsette å blogge når jeg føler for det.

Heng med, det kan bli spennende!

Takk og glede

Tuva

Snikk snakk

Jeg liker ikke small-talk, småsnakk. Ja, jeg er rett og slett skikkelig dårlig på det. Før syns jeg det var kjipt, jeg ble liksom litt utenfor, nå begynner jeg å godta det - nesten like det. Jeg vil rett på sak, dypt og ekte. Ellers kan en jo like greit la være? Slik føler jeg det i alle fall. Når det er sagt, syns jeg det er stilig å høre på småsnakk fra de som er god på det. For det løsner jo på stemningen og kan skape god atmosfære. Det passer liksom bare ikke for meg. Jeg sitter heller stille og lytter og venter til det er noe som trenger å bli sagt. Til det er min tur å snakke. Stemmen min er sårbar. Det er som om jeg må spare den til noe viktig. Jeg blir fort hes og får vond hals om jeg prater for mye. Det er rart, men jeg begynner å venne meg til det. Sånn er jeg. Det er en lang prosess, og sakte men sikkert åpenbarer virkeligheten seg. Jeg kan droppe sammenligning, for det handler ikke om det lenger. En stund var det kanskje nødvendig, for så å se den andre siden av saken. Vi utfyller hverandre, vi har forskjellig kvaliteter å bringe til fellesskapet.

Det har jammen ikke vært lett å vokse opp og leve i denne verden. Press fra mange kanter, hvordan man skal se ut, hvordan man skal være, hva man ikke kan gjøre, baksnakking, sammeligning, hvem er jeg? Og ikke minst, hvordan kan jeg få nok oppmerksomhet, nok energi til å holde meg selv oppe? Slik skapes dramaer og konkurranse mellom mennesker. Og hvor lenge skal det fortsette? Jeg begynner å få nok, det fører ikke noe godt med seg.
På en måte er det godt å ha vært gjennom noe som man kan overkomme, det ser jeg nå.

 Jeg har en følelse av at det handler om energi. Vi stjeler energi fra hverandre, vi bruker energi for å få penger slik at vi kan kjøpe mat og fylle på med energi. Det handler liksom å ha en balansert energi flyt. Det jeg ser tydeligere nå, er at vi kan fylle på energi fra en utømmelig kilde, slik at vi ikke trenger  stjele fra naboen eller samboeren vår. Slik at vi ikke trenger å proppe i oss mat eller underholde oss med diverse aktiviteter eller tv-serier.

Vi kan gå ut i Naturen og lade oss opp. Det er gratis, lett og utrolig forfriskende. Prøv selv!


Her er noen deilige Naturbilder

Sannheter og løgner

Så var tiden inne for å skrive her.
Det er mange prosesser i sving, og jammen er det utfordrende. Jeg føler mange blokkeringer som er i veien for å være helt meg. Det jeg opplever som min "oppgave" her i livet, er egentlig så enkelt som å bare være meg, uttrykke meg, utvikle meg og erfare verden gjennom meg. Selvom det er enkelt, så er det ikke lett. Og alikevel skjer det allerde. Det som er i veien for klarhet og sannhet, er alle løgnene jeg forteller meg selv og som jeg tror på. For meg handler denne tiden om å bevisttgjøre disse løgnene og stoppe opp. Ubevisste  mønstre må avdekkes, slik som "stakkars meg" eller "du gjør alt feil" eller den arrogante og skrytete delen. Noen ganger er det så vanskelig å innrømme noe som en ikke liker, eller å "buste" seg selv. Jeg har egentlig et bilde av hvem jeg vil være (utifra hva jeg tror er "et godt menneske"), og når virkeligheten  ikke stemmer, blir jeg lei meg eller skuffet eller til og med sint. Jeg forstår mer og mer at det er nok å bare være meg, men det er akkurat som om jeg må øve meg litt etter litt... Før jeg virkelig forstår.
Jeg føler meg litt som en  umoden frukt (som er på vei til å modnes for så og dø og bli til liv igjen). Jeg kan ikke framkynne prosesser, alikevel synes det som at jeg kan sinke den. Ved å forbli ubevisst, ved å ikke bry meg eller kjøre samme egoløpet som alltid.... Men det går liksom ikke heller. Jo, jeg dupper stadig inn i gamle mønstre, men jeg kan ikke reversere utviklingen.
Jeg har lenge vært en idealist. Kan du gjette hvor strevsomt det kan være til tider? Jeg har brukt mange timer på å prøve å være slik eller slik, eller å være streng med meg selv fordi jeg ikke er slik.
I det siste har jeg skjønt noe viktig, som handler om at det å være selv og virkelig kjenne etter i seg selv hva en trenger, ja det er mye viktigere enn å leve opp til et ideal. Å være ydmyk og lyttende. Tilstede. Uttrykke hva som skjer i øyeblikket, snarere enn å se inn i fantasien og fremtiden om hvordan det kunne vært. Ja, for å stoppe opp, det handler om å si sannheten. Når det gjelder avhengighet foreksempel, så øver jeg meg på å stoppe opp og la det brenne inni meg, uten å unngå, men ved å vedgå. For overdreven avhengighet (av sukker, kaffe, mennesker, sex osv) er egentlig en flukt fra noe. Men hva? Det må en finne ut selv.  Ofte er det vel en flukt fra noe som er vanskelig. Og noen ganger er man kanskje avhengig av lidelsen som følger med.
Noen ganger velger jeg å lide, ubevisst. Når jeg blir bevisst, kan jeg spørre meg selv hvorfor? Jo, det gir en slags beskyttelse på en måte. Noe kjent. Noe å henge fast i. Da kan jeg gi meg over, og begynne å le kanskje eller ihvertfall gi litt slipp.
Jeg tenker ofte at jeg ikke er god nok. Da blir jeg liten og slem mot meg selv. Andre ganger tenker jeg at jeg er veldig spennende og interesant. Da blir jeg arrogant. Jeg tror det fins noe i midten, en balanse, en ydmykhet...

Dette er litt av alle de tingene som opptar meg, tanker og bekymringer. Når det er sakt, så er det jo bare tanker, og for meg handler det nå om å bevisstgjøre de slik at de ikke får så mye makt/kraft lenger. Noen som kjenner seg igjen?

Bare være, ren og ærlig. Ekte.

God søndag,
hilsen Tuva

Ville vekster og andre flerårige tanker

Mmm... nå er det masse grønt og skjønt å plukke i naturen. Det må jo være noe av det beste en kan få i seg i tillegg til sollyset som nærer oss på mange nivåer. Løvetannblad, knopp og blomst, skvallerkål, engkarse, strutseving, marikåpe, surblad, syrinblomster, almeblader og frø, bjørkeblader, granbarskudd, brennenesle, ramsløk, knopper og blader på trær av forksjellige slag... Pluss mange deilige flerårige urter og spiselige vekster en kan dyrke i hagen... Gressløk, pipeløk, luftløk, grønnkål i forskjellige varianter, anisisop, timian, rosmarin, salvie, stjernemelde, mynter... Og nå kommer bærene om ikke så alt for lenge... stikkelsbær, aronia, solbær, rips... Mmm. La deg inspirere og kamuflere i grønt og skjønt.
Nå er tiden for å gå barfot døgnet rundt, klatre i trær, kjenne hendene i den varme jorda, sykle barfot, kjenne sola i nakken og tilbringe tid med mennesker man er glad i.

For tiden driver jeg å hjelper familien i hagen, planter spiselige vekster og skal planlegge for en skoghage etterhvert. Spennende. En tanke som slår meg nå er at byene bør være bilfrie og frodige. Hvordan kan jeg påvirke og være med på å etablere spiselig landskap i byen? Jeg vil være gartner med mennesker og natur. Massere kropper og massere jorda. Stimulere er kanskje et bedre ord.

Hva er dine uttrykk for denne lyse tiden? Hva gjør du når sola titter frem og varmen er et faktum?
¨

Frihet

Frihet. Det er et stort ord å ha som overskrift. Og det er dette temaet jeg vil skrive om idag.
Helt fra jeg var liten har jeg trodd at frihet var å kunne gjøre hva jeg vil, å liksom ha hele verden for mine føtter og ikke bli stoppet fra å gjøre det jeg vil. Men så skjønner jeg at først må jeg jo finne ut hva jeg vil. Og hvis jeg ikke vet hva jeg vil, hva betyr det da å ha alle muligheter åpne? For meg ble det forvirring og usikkerhet. Kanskje er frihet å finne ut hva man vil? Slik føltes det også. Var ikke frihet å være ute så lenge man ville om kvelden og å slippe å gå på skolen? Jo kanskje, en relativ frihet. Nå som jeg begynner å skjønne hva jeg liker og vil, så oppleves friheten ganske annerledes. Det handler egentlig ikke om noen av disse ytre omstendighetene. Selvom om disse også har sin plass. Tvert imot kan jeg føle meg så fri som bare det med begrensede ressurser, med rammer. Det er faktisk da kreativiteten kommer tydligst fram.
For meg handler frihet om
å ikke la meg definere av andre
å være sann mot meg selv
å bevisstgjøre ego-mønstre (å ha rett, være overledegn/underlegen, å ikke være god nok, å være best osv)
å kunne velge holdninger og tanker
å være bevisst hvordan jeg farger min egen virkelighet

Det tror jeg beskriver godt slik jeg ser det nå.

Ellers opplever jeg det som en frihet å ønske seg noe, handle ut i fra det, for så og oppleve at verden rundt hjelper deg med å oppnå det.

Jeg har ikke noen fasit selvfølgelig - jeg forteller bare min opplevelse og erfaring.

Fortell gjerne hva frihet er for deg:-)

Våronn

Det er så lett å gå glipp av det som skjer i naturen, når eksamen og skole får prioritert. Nå er jeg ferdig med begge eksamner og kan vel allerede kalle med Økologisk Agronom! Øko-bonde:-) Det er litt kult - for jeg pleier ikke fullføre ting. I løpet av uka har mye skjedd ute og nå er jeg klar for å følge med hver dag. Hagen er ikke helt klar for utplanting enda, selvom plantene inne roper om mer jord. Jeg er seint ute med bjørkesaft tapping, og håper strutsevingene venter litt på meg. Brennesle, svallerkål, løvetann, salat og urter er allerede en daglig ingrediens i matlagingen. Det er så herlig - og over et halvt år siden sist.
Trærne danner et grønt teppe langs fjellsiden og vi skal flytte ut i lavvo. Med fossen og bjørka som nærmeste nabo, skal vi sove i kontakt med jorda og mer i takt med oss selv.

Nå skal jeg ut å jobbe i hagen - det gjelder å gripe dagen :-)

La gleden lede deres handlinger og deres ord i dag!

Visshet

Tilstedeværelsens lys skinner slik at hvert hårstrå kjennes,
slik at hvert sandkorn berører foten og lager avtrykk i erindringen
hver lille berøring føles med hele meg og med alle sansene
det blir litt lysere, litt klarere
formene gir mening i seg selv, og i det øyeblikket er det bare det ene
bare meg i alle disse formene

Den minste vibrasjon blir oppdaget og alle detaljer registreres
ikke på den vanlige måten, men uten anstrengelser
vissheten om at jeg vet
og troen på kjærligheten kjennes sterk og urokkelig
og alikevel denne vissheten om at det stadig er i forandring



Barfot

Som jeg har sagt tidligere - jeg skriver det som kommer til meg her og nå. I dette øyeblikk føler jeg meg deilig-sliten etter en hel dags arbeid i hagen og tur i skogen - barfot i sola. Jeg er rød i kinna og føttene pulserer!
Ja, jeg har i mange år gått mye barbeint og fikk nettop bekreftet helsegevinstene av 'jordinga' ved kontakt mellom bare føtter og natur. Det er faktisk en antioksidant-bombe! Sagt enkelt - du kan holde det ung og sunn ved å gå barbeint i naturen. Fantasisk!

Det føles naturlig å si noe om massasjekurset jeg har vært på. Jeg var på energi-massasje-kurs på Axelsons Bodywork School som startet for en uke siden - et fem dagers kurs. Jeg hadde egentlig ikke råd til det, men jeg fikk låne penger. Det var en glede å kunne sette seg på toget mot oslo uten helt å vite hva jeg gikk til. Men jeg gledet meg til å lære noe nytt - noe konkret og praktisk. For meg ble kurset mye mer enn bare å lære en massasje tenkikk. Det var utfordrende og jeg møtte meg selv i døra flere ganger. Det var forløsende og fantastisk. Det var nærende for sjela. Jeg kjenner en varme for Nils som er underviseren, og alle deltakerne. For en flott gjeng å dele dagene med! Jeg kan gråte foran ukjente mennesker uten å være redd! Når det blir sakt ord som rører ved hjerteroten, er det vanskelig å holde igjen tårene. Jeg opplevde at læringskurven steg rett til værs og jeg liker å berøre og bli berørt. Som Nils fortale, så produserer kroppen mer oksytosin ved berøring, et hormon som gjør oss mer fredlige og rolige. Med berøring senkes også stresshormoner som kortisol. Altså, berøring er bra! Kjempe bra! Og vikitg. Jeg er ikke så god på å huske fakta osv, men det er mye god informasjon å finne på siden til Touch Research Institute (http://www6.miami.edu/touch-research/Research.html). 
Selvom jeg ikke husker all fakta, så vet jeg av egen erfaring at selve berøringen er en stor del av hele opplevelse og helbredelsen ved massasje. Nærhet og ubetinget kjærlighet er viktige ingredienser for at det hele skal fungere optimalt. Men bare ved enkle berøringer, kan vi blir roligere og mer harmoniske mennesker! Tenk på det!

Takk for veiledning fra universale krefter som ledet meg hit jeg er nå. Jeg føler at dette er starten på en spennende og lærerrik reise. Jeg kjenner at jeg er her for å spre budskap om det naturlige, enkle og nære. Heng med, så kommer det mer ettersom skrivetrangen presser seg på:-)

God kveld og glede fra dalen :-)

Vårglede og naturkikk

Nå oppleves våren i naturen som pulserende, yrende og frisk. Det har blitt varmere, isen har smeltet og regnet har øst ned. Jorden tiner og hendene kribler etter å ta i jorda. Fuglene synger sine lystige toner, til og med i regnvær! Er det ikke herlig? Jeg er nyforelska og kjenner at de grønne fingrene mine vet hva de skal gjøre. Så frø, prikle, gi omsorg og vanne. Jeg liker å stelle godt med plantene, ta litt på de og bli kjent med de på en måte. Veksthuset er allerede yrende grønt og jeg er innom hver dag. Ute er det mildt og lunt og de første salatene er blitt plantet. Vintersalat som er svært hardfør og plukksalat i en liten tunnel. Dugnadsånden på skolen i dag ga meg kraft og glede. Det er så godt å jobbe med kroppen og bli fysisk sliten. Kroppen takker og jeg er fornøyd. Hodet slapper av og det oppstår en flyt.
Jeg og flere på skolen jobber videre med skoghagen og ninja-bedene (grønnsaks- og urtebed som lages av elever på nattestid!). Det er inspirerende og givende. Det gir et såkalt naturkikk. Det anbefales på det sterkeste å få seg en kjøkkenhage. Skoghagen er et eksperiment som ble startet for noen år siden. Det er i en lun skråning i skogkanten med noen gamle flotte frukttrær. Det er terrasse-bed med grønnsaker og urter, og i år håper jeg på mer flerårige vekster. Bærbusker, urter, frukt, grønnsaker og blomster - i deilig symfoni! Hvis du ikke dyrker mat enda, så prøv det ut! Trenger du hjelp - så kan jeg komme å hjelpe deg i gang!Trenger du tips - spør gjerne:-) Jeg er ingen ekspert, men jeg kan dele av det jeg kan og har erfart. God vår og la flyten ta over til det beste for alle skapninger!

 (bildene er hentet fra nettet til inspirasjon)

Lys

Brikkevevbånd og Storytelling

Siden sist har jeg vært på fortellerkurs, også kalt Storytelling. Det får hjerte mitt til å banke litt ekstra og jeg kjenner det er noe her som jeg må utforske. Jeg vet ikke når og hvor, men jeg vet. Det var et helgekurs, ganske intenst, og veldig lærerrikt. Hvordan skape bilder hos den som lytter? Hvordan huske en historie eller fortelling og ha bilder tydelige slik at du kan gjenskape de med ord og forme et landskap som du har inni deg? Hvordan finne din fortelling? Din stemme? Det er som du kanskje skjønner, mye dypere enn bare å fortelle en historie. Du må helt inn, inn i hjertet for å finne det du ønsker å formidle gjennom din stemme. Og så ut igjen, ut i verden for å dele den og for å bli kjent med andres stemmer. Alle historier bærer noe i seg, et element som er viktigere for deg enn det andre. Dette sier noe om det som er viktig for deg. Hvilken del av fortelling griper deg mest? Og hvorfor?
Vel, jeg kommer sikkert til å skrive mer om dette temaet etter som jeg lærer mer.
Her er en link til skolen i England, på Emerson Collag, som undeviser i fortellerkunsten. Der er det mer info om hva det går ut på: http://www.schoolofstorytelling.com/.

Ellers har jeg startet en liten nettbuttikk på http://epla.no/shops/fof/, der jeg selger brikkevevbånd jeg har laget. Det er veldig spennende, vanskelig og litt rart å skulle sette en pris på et stykke håndarbeid. Men samtidig er det viktig å vise at det er verdt noe. Jeg har tatt utgangspunkt i utgifter til tråd, hvor mye tid det har tatt og hva andre tar for slike bånd. I tillegg har jeg tenkt helhetlig og hvor mye et slik bånd kan være verdt for en annen. Det er jo et stykke arbeid som kan vare livet ut om en behandler det med omsorg. Vel, ta en titt og del det gjerne med noen som kanskje kan være interessert :-)

Nå er våren virkelig på vei, jeg kjenner det i lufta og i vannet som bruser nedover fjellsiden. Jeg kjenner det i kroppen og på lukta. Takk moder jord, for at du på ny vil springe ut som en grønn kappe fylt med liv og lys. Takk.

Å skape med hendene

Jeg vil fortelle om hvordan det er å skape med hendene. Undringen over å skape noe nytt.
Jeg har lekt meg med leire og tre den siste tiden, og det gir en egen ro og tilfredstillelse. Å dreie på leirebenken er en ny opplevelse for meg, og jeg har lenge tenkt at dette er noe jeg vil prøve, så slik ble det. Det som er så underlig var at jeg satt der i tre timer uten at jeg visste det. Jeg visste ikke annet enn at jeg er. Jeg satt ikke igjen med et fysisk sluttprodukt, men jeg gikk ikke tomhendt hjem den kvelden. Jeg var fylt med en glede og en ro som jeg ofte finner når jeg lager noe med hendene. Jeg liker godt å tegne, og her finner jeg den samme roen og stillheten. Det er som om det er en kilde, en stillhet som alltid er der. Det er ikke noe nytt, denne stillheten, men det er noe som fjernes for at jeg kan se. Tankene... jeg følger ikke tankene. Jeg lar de bare være, og slik får de ingen kraft. Kanskje noe slik?
Ordene forme og forming kommer til meg nå. Det er jo så mye, men handler det ikke om å forme sin egen hverdag og virkelighet? Forme noe som en har inni seg, inn i denne verden. Gi form til noe en vil dele. Forme en form ;-)
Ellers har jeg lært meg litt sveiping, som er å sveipe/svøpe et bløtt stykke tre rundt en form. Slik kan en lage fat eller bokser, eller andre runde og ovale ting. Jeg fant frem kreativiteten, som forøvrig kun kan blomstre når jeg er rolig og trygg. Frykt og redsel hemmer kreativ utfoldelse, allefall er det slik for meg. Det er fint å skape noe som en kanskje selv er vitne til for første gang når det komme ut gjennom hendene. Slik kan det også være når en snakker. Av og til er jeg like mye lytter til mine egne ord som den jeg prater til. Er det ikke underlig? Hvor kommer ordene fra?
Det som kommer opp for meg nå, som er noe jeg jobber med for tiden, er det å prøve å forstå hva som styrer oss. Man kan kanskje bli litt sprø hvis man gjør det hele tiden. Men er det er veldig spennende, og ikke alltid like lett. Er det frykt som styrer deg? Eller lar du gleden få bestemme? Er du bevisst tankemønsteret som får deg til å si det du sier og gjøre det du gjør? Eller "skjer ting bare" uten at du tar ansvar for det? Vel, dette er spørsmål jeg stiller deg og meg selv.
Jeg skal være med på fortellerkurs om noen uker. Dette er et eksempel på at jeg lar gleden få velge og styre. Frykten i meg sier nei. Den vil ikke la meg være på noe slikt. Det er jo skummelt osv.. Men hei, vi vet jo ikke hva fremtiden vil bringe, selvom vi har vært med på fortiden?

Gode ønsker om gode øyeblikk :-)

Hvem er jeg?

Som sist, jeg vil skrive om noe som er ekte og sant. Jeg vil snakke om tilstedeværelse. Hvordan kan vi være tilstede i det vi gjør? Være tilstede i egne liv? Jeg opplever at samfunnet er bygget opp av frykt, separasjon og basert på fortid og fremtid. I utgangspunktet er det ikke noe galt med fortid og fremtid. Men hva med akkurat nå? Hva når vi baserer alt på tidligere hendelser og ikke ser nye muligheter? Dessuten lurer jeg på om vi har stilt oss spørsmålet om fremtiden egentlig eksisterer? For meg virker det som om den alltid er foran meg, aldri helt her, nå. Jeg opplever at fremtiden kommer som nå. Nå er både fremtid og fortid forent i en evighet av tilstedeværelse. Det står på en måte stille.
Jeg lurer på om vi virkelig har stilt oss det spørsmålet som er essensielt. Uten å gi et svar, men å kjenne svaret som en sannhet inni seg. Det er et klassisk spørsmål, men helt essensielt. Hvem er jeg?
For meg har dette spørsmålet vært sentralt i mitt liv, det har ledet meg på veien. Jeg kan huske da jeg var liten at jeg kunne kjenne at jeg var ingenting, en full tomhet, rom. Og jeg husker at det var befriende, men veldig skummelt etterpå. Selvfølgelig er det skummelt når man tenker på det. Men det er kanskje noe viktig der, forskjellen på å tenke og erfare. Være. Ren tilstedeværelse.

Takk for at du bruke din tilstedeværelse til å lese disse ord. Kanskje velger du å reflektere over det. For du velger alt du gjør.

Ærlighet

Når jeg skriver, er det ofte at jeg ikke vet helt hva jeg skal skrife før det kommer. Men jeg tar utgangspunkt i det som er levende i meg her og nå. Noe som er sant.

Jeg tenker litt på det som har skjedd den siste tiden. Jeg har vært veldig opptatt av indre arbeid de siste årene, og når jeg tenker meg om, så har jeg alltid vært opptatt av det indre, det som skjer inni. Den siste tiden har det vært veldig intenst, og spesielt de siste dagene. Det er som om jeg ikke kan late som lenger. Late som noe som ikke er sant. Jeg ser det ihvertfall tydligere nå, og det blir vanskeligere å ta på en maske. Det er helt utrolig hvor mye vi mennesker spiller roller for hverandre, og later som ditt og datt. Det er på en mange måter så tydelig når man ikke er helt ekte. Jeg kan kjenne inni meg når jeg er sann og ekte - at noe vibrerer inni meg, og jeg bare vet. Å være ærlig er å tørre å si det som er sant selvom man er redd. Å være ærlig er å si det som er sant selvom det kan såre andre og deg selv. Hvis man kan lære seg til å ikke ta ting personlig, og bare se klart i sannhetens lys, det som er. Hvilken frigjøring!
Jeg føler litt mer på det å spille en rolle. Åvære en representant for bedriften eller selskapet man jobber for/hos for eksempel. Å ta på seg en uniform, uten å være helt seg selv. Jeg finner dette svært vanskelig, og jeg har egentlig alltid syns det var vanskelig å skulle bare være en "barnehagetante" eller "pleiemedarbeider". Jeg er jo meg, og vi representerer jo egentlig alltid bare oss selv. Hvordan kan det være annerledes? Det gjør godt å gå på jobb, som meg, og la meg være i alt jeg gjør. Det er nesten så jeg må øve meg litt, det er litt uvant.
Jeg har mange følelser og tanker rundt måten vi lever på nå. Hvordan vi fordeler resurssene, hvordan vi separerer oss fra hverandre og hvilket verdenssyn vi har. Jeg tenker på at store deler av verdens matforsyning kommer fra hagebruk og småskala drifter. Jeg tenker på muligheten for at mange flere i vesten og i Norge kan ha kjøkkenhager og parsellhager. Vi kan dyrke opp 2/3 av plenen til matvekster f.eks. Vi kan prøve å forsyne oss mye mer selv enn det vi gjør idag. Det ville vært en bedre resursutnytting, i tillegg til at det gir mosjon, glede, sosialt felleskap, mening og kanskje litt mer fred i sjela. Når jeg tenker på mat, så tenker jeg på frodige kjøkkenhager, ville vekster og frukthager. Jeg tror mange tenker på nærbutikken, og mat i pakker med plast. Jeg håper å se oss mer i harmoni og kontakt med naturen, hvor vi kan lære oss å se de spennende funksjonene og koblingene. Ingenting har bare en funksjon og alt henger sammen i et utrolig økologisk nettverk. Gå ut å se!

Noen naturopplevelser; 


Inga og Tuva klemmer et stort flott tre i Forres


















 


En luring i snølandskap























Melkesyregjæring av diverse grønnsaker 

Findhorn venner i samspill med hverandre

 
 

Saravannan og Katrin i kontakt med elementene

Mikkel i soloppgang 

















 

Det var det for nå. Hvis du har en respons til dette innlegget, skriv gjerne!
Ønsker om en varm og fredlig uke!

Tuva Johanna