Sannheter og løgner

Så var tiden inne for å skrive her.
Det er mange prosesser i sving, og jammen er det utfordrende. Jeg føler mange blokkeringer som er i veien for å være helt meg. Det jeg opplever som min "oppgave" her i livet, er egentlig så enkelt som å bare være meg, uttrykke meg, utvikle meg og erfare verden gjennom meg. Selvom det er enkelt, så er det ikke lett. Og alikevel skjer det allerde. Det som er i veien for klarhet og sannhet, er alle løgnene jeg forteller meg selv og som jeg tror på. For meg handler denne tiden om å bevisttgjøre disse løgnene og stoppe opp. Ubevisste  mønstre må avdekkes, slik som "stakkars meg" eller "du gjør alt feil" eller den arrogante og skrytete delen. Noen ganger er det så vanskelig å innrømme noe som en ikke liker, eller å "buste" seg selv. Jeg har egentlig et bilde av hvem jeg vil være (utifra hva jeg tror er "et godt menneske"), og når virkeligheten  ikke stemmer, blir jeg lei meg eller skuffet eller til og med sint. Jeg forstår mer og mer at det er nok å bare være meg, men det er akkurat som om jeg må øve meg litt etter litt... Før jeg virkelig forstår.
Jeg føler meg litt som en  umoden frukt (som er på vei til å modnes for så og dø og bli til liv igjen). Jeg kan ikke framkynne prosesser, alikevel synes det som at jeg kan sinke den. Ved å forbli ubevisst, ved å ikke bry meg eller kjøre samme egoløpet som alltid.... Men det går liksom ikke heller. Jo, jeg dupper stadig inn i gamle mønstre, men jeg kan ikke reversere utviklingen.
Jeg har lenge vært en idealist. Kan du gjette hvor strevsomt det kan være til tider? Jeg har brukt mange timer på å prøve å være slik eller slik, eller å være streng med meg selv fordi jeg ikke er slik.
I det siste har jeg skjønt noe viktig, som handler om at det å være selv og virkelig kjenne etter i seg selv hva en trenger, ja det er mye viktigere enn å leve opp til et ideal. Å være ydmyk og lyttende. Tilstede. Uttrykke hva som skjer i øyeblikket, snarere enn å se inn i fantasien og fremtiden om hvordan det kunne vært. Ja, for å stoppe opp, det handler om å si sannheten. Når det gjelder avhengighet foreksempel, så øver jeg meg på å stoppe opp og la det brenne inni meg, uten å unngå, men ved å vedgå. For overdreven avhengighet (av sukker, kaffe, mennesker, sex osv) er egentlig en flukt fra noe. Men hva? Det må en finne ut selv.  Ofte er det vel en flukt fra noe som er vanskelig. Og noen ganger er man kanskje avhengig av lidelsen som følger med.
Noen ganger velger jeg å lide, ubevisst. Når jeg blir bevisst, kan jeg spørre meg selv hvorfor? Jo, det gir en slags beskyttelse på en måte. Noe kjent. Noe å henge fast i. Da kan jeg gi meg over, og begynne å le kanskje eller ihvertfall gi litt slipp.
Jeg tenker ofte at jeg ikke er god nok. Da blir jeg liten og slem mot meg selv. Andre ganger tenker jeg at jeg er veldig spennende og interesant. Da blir jeg arrogant. Jeg tror det fins noe i midten, en balanse, en ydmykhet...

Dette er litt av alle de tingene som opptar meg, tanker og bekymringer. Når det er sakt, så er det jo bare tanker, og for meg handler det nå om å bevisstgjøre de slik at de ikke får så mye makt/kraft lenger. Noen som kjenner seg igjen?

Bare være, ren og ærlig. Ekte.

God søndag,
hilsen Tuva