Noen blikk

Foelelsen av aa vaere veldig annerledes, veldig lys mot alt det moerke, alikevel likeverdig

Det aa overgi seg til det man ikke kan gjoere noe med - varmen og den klamme huden som lengter etter rennende kaldt vann, men som kan ikke faa det ennaa

Undringen over vaner, skikker og kultur, nakne foetter og vennlige smil

Hendene som kjenner risen mellom fingrene, litt grisete, som barn

Den sterke maten full av chili, som faar frem taarer og driver ut gjennom alle kroppens porer og renser, fornyer

Spraaket, lydene, luktene, folket, bevegeligheten

Foettene og hendene danser mens de vasker, uten at de ser at jeg ser

Og den underlige roen som om ingenting i verden haster, vi har all den tid som er

Forste mote med India

En liten stemningsraport fra India.
Varmen er vanskelig aa beskrive, men forestill deg at kroppen alltid er klam og svett og at en hver anstrengelse gjoer deg overopphetet. Svetten renner nedover leggene og paa ryggen din.. Hvor lang tid tror du vi bruker foer vi blir vant med varmen? spurte Mikkel her om dagen. Kanskje en maaned? Jeg vet ikke. Men det aner meg at kroppen er saapass tilpasningsdyktig at vi kan leve mer komfortabelt etterhvert. Apropos komfort, dette er en utfordring for en bortskjemt vesting. Jeg foeler at vi virkelig trenger aa bli satt paa proeve, baade naar det gjelder do fasiliteter og andre bekvemmligheter vi er vant med og tar for gitt. Det er ogsaa utfordrende aa ikke vite hva folk mener med det de sier. Og tiden her, tiden er som i sor amerika. Manjana. Klokka ni betyr kanskje halv tolv. Eller noe annet. Ikke godt aa vite. Det er litt godt igrunn. Avslappende. Ikke saa strengt, litt rundt i kantene. Det kan jeg virkelig like.
Forelopig er vi paa ferie og nyter late dager hvor vi prover aa venne oss til denne forunderlige kulturen. Vaar gode venn bor litt utenfor Auroville, og losjet oss de foerste dagene i en enkel straahytte. Maten blir tilbredt over baal under himmelen. Enkelt og naturlig, slik vi liker det. Han er til stor hjelp og forteller villig om alt vi lurer paa. Naa bor vi i et gjestehus i sentrum av Auroville, enkelt men dog med vifte (!) paa rommet. Sykkelen blir tatt i bruk hver dag, da avstandene her er flere kilometer til det meste. Trafikken er kaotisk, men det gaar. Ellers foeler jeg at jeg er paa rett sted og at mye spennende kan skje.

Vi gleder oss over aa vaere og laere

for naa,

Simplicity,
Tuva