Ja, nå skriver jeg bare for å komme i gang, akkurat som å bare gå ut døra og begynne å gå, uten å tenke over eller vurdere om du skal gå eller ikke, du bare går, og plutselig er du på toppen av fjellet, litt slik, jeg bare skriver så ser jeg hva det blir, hva enn som kommer er velkommen.
Idag snør det, slapp, våt, tung snø som legger seg som et grå-hvitt lag på bakken. Jeg syns det er greit. Litt fint tilogmed. Mange klager på dette været, det våte, her i Bergen. Jeg bare setter så veldig pris på de soldagene som kommer, at det er verdt å ha det litt tungt innimellom. Litt som livet ellers, jo, det er tungt mens det pågår, men livet er jo en endeløs opplevelse av konstant forandring, så ingenting varer evig. Så hva er vel mer spennende enn å virkelig føle på det som er her og nå, istede for alltid å drømme seg bort til noe som man tror er bedre? For hva er bedre enn å være tilstede? Noen ganger tenker jeg jo at det hadde vært godt å være der jeg vil være, altså i et samfunn med likesinnede hvor vi dyrker jorda og lager alt sjøl, og jeg vil jo dit, men jeg kjenner akkurat nå en glede over å ha drømmen som en drøm, det er også fint. Den er en del av det som rommer livet akkurat nå.
Ellers sitter jeg her med en kaffekopp, og jeg mistenker den for å ha bidratt til mitt enorme tempo, fingrene som trykker på tastene. Det er et tempo uten like, skulle tro jeg ikke hadde gjort annet. Og jeg gjennkjenner hjertets rytme øke et hakk og en vill energi som løper rundt i kroppen, jeg vil hoppe og danse! Så kanskje det ikke er så ille med kaffe, hvis jeg får brukt energien da, ellers blir jeg helt nervøs... Så, hva var det jeg ville skrive om? Hm.... nå datt det visst bort. Jo, nei... nå datt det bort igjen.... Jeg tar en slurk av kaffen, kjenner rusen. Jo, det var denne drømmen, eller disse drømmene. Jeg tror det er sunt å drømme, å ville noe, det er vel det vi skal bruke livet på også, noe må vi jo gjøre, så hvorfor ikke virkeliggjøre drømmen? Forskjellen fra drømmen er at i virkeligheten krever det en hel del ting av oss, som vi ikke tok med da vi drømte. Kjedelige ting. Men hva med å gjøre de kjedelige tingene til noe gøy? En øvelse. Vi kan alltid bli bedre. Som når jeg trener. Jeg syns det er kjedlelig i starten, men når jeg begynner å få det til, etter at jeg har presset meg litt, til den værste kneika er over, da begynner det å bli gøy! Yes! Dette mestrer jeg. Og jeg kan bli motivert av at det er akkurat litt for vanskelig til at jeg får det til. Da skal jeg få det til neste gang!
Og hva med drømmen? Noen ganger trenger man kanskje å lære seg noe nytt, for å få realisert drømmen, og der er ofte kneika. Nei det går ikke, det får jeg ikke til. Hele innstillingen lukter jo råttent. Som pippi så kjent sa, det har jeg aldri prøvd, så det får jeg helt sikkert til! Herlig! Jeg prøver meg på den!
Ha det fantastisk flott og utfordrende og herlig! (Spis en rå rødbete)
Idag snør det, slapp, våt, tung snø som legger seg som et grå-hvitt lag på bakken. Jeg syns det er greit. Litt fint tilogmed. Mange klager på dette været, det våte, her i Bergen. Jeg bare setter så veldig pris på de soldagene som kommer, at det er verdt å ha det litt tungt innimellom. Litt som livet ellers, jo, det er tungt mens det pågår, men livet er jo en endeløs opplevelse av konstant forandring, så ingenting varer evig. Så hva er vel mer spennende enn å virkelig føle på det som er her og nå, istede for alltid å drømme seg bort til noe som man tror er bedre? For hva er bedre enn å være tilstede? Noen ganger tenker jeg jo at det hadde vært godt å være der jeg vil være, altså i et samfunn med likesinnede hvor vi dyrker jorda og lager alt sjøl, og jeg vil jo dit, men jeg kjenner akkurat nå en glede over å ha drømmen som en drøm, det er også fint. Den er en del av det som rommer livet akkurat nå.
Ellers sitter jeg her med en kaffekopp, og jeg mistenker den for å ha bidratt til mitt enorme tempo, fingrene som trykker på tastene. Det er et tempo uten like, skulle tro jeg ikke hadde gjort annet. Og jeg gjennkjenner hjertets rytme øke et hakk og en vill energi som løper rundt i kroppen, jeg vil hoppe og danse! Så kanskje det ikke er så ille med kaffe, hvis jeg får brukt energien da, ellers blir jeg helt nervøs... Så, hva var det jeg ville skrive om? Hm.... nå datt det visst bort. Jo, nei... nå datt det bort igjen.... Jeg tar en slurk av kaffen, kjenner rusen. Jo, det var denne drømmen, eller disse drømmene. Jeg tror det er sunt å drømme, å ville noe, det er vel det vi skal bruke livet på også, noe må vi jo gjøre, så hvorfor ikke virkeliggjøre drømmen? Forskjellen fra drømmen er at i virkeligheten krever det en hel del ting av oss, som vi ikke tok med da vi drømte. Kjedelige ting. Men hva med å gjøre de kjedelige tingene til noe gøy? En øvelse. Vi kan alltid bli bedre. Som når jeg trener. Jeg syns det er kjedlelig i starten, men når jeg begynner å få det til, etter at jeg har presset meg litt, til den værste kneika er over, da begynner det å bli gøy! Yes! Dette mestrer jeg. Og jeg kan bli motivert av at det er akkurat litt for vanskelig til at jeg får det til. Da skal jeg få det til neste gang!
Og hva med drømmen? Noen ganger trenger man kanskje å lære seg noe nytt, for å få realisert drømmen, og der er ofte kneika. Nei det går ikke, det får jeg ikke til. Hele innstillingen lukter jo råttent. Som pippi så kjent sa, det har jeg aldri prøvd, så det får jeg helt sikkert til! Herlig! Jeg prøver meg på den!
Ha det fantastisk flott og utfordrende og herlig! (Spis en rå rødbete)
