Jeg opplever at det er en enorm kraft i ærlighet, for det er i eksponeringen at aksepten også lettere kan finne rom og skinne sitt lys. Samtidig er det alltid mulig å akseptere en hver situasjon og hvert øyeblikk for det det er, selvom det ikke alltid er slik vi behager. Tror jeg. Ikke at jeg klarer det hele tiden. Men i noen øyeblikk så er alt stille. Ingen motsand. Bare ren Væren. Stillhet. Sannhet. Pulserende.
Men dette er ikke dette noe jeg får til hele tiden, og noen ganger kan jeg bli svært frustrert over det. Igjen er det nettop dette som skaper mostand, og det er meg selv som setter kjepper i hjulene for meg selv. Men hvem er så denne meg selv? Og er der en jeg og meg selv?
Jeg tenker mye på fremtiden og mulige situasjoner, både gode og dårlige. Jeg tenker mye på utfordrende situasjoner som jeg prøver å takle gjennom å tenke på hvordan jeg skal takle det i fremtiden. Det er litt galskap. Det skaper en angstkløft, det skaper avstand mellom oppmerksomheten og øyeblikket. Tankene surrer stort sett hele tiden, og for det meste er det repetative tanker jeg har tenkt tusen ganger før. Det føles litt som å sløse med energi. Det er litt som om det går ann å velge. Velge hvor en vil styre energien sin. Ikke slippe alt ut i alle retninger. Og hvorfor skal jeg fortsette å gi energi til uproduktive, ja nærmest destruktive tanker? For meg handler livet om å være i kontakt med det som er. Nå.
Jeg ser det rundt meg hele tiden. Blikk som flakker, hoder som koker. Jeg møter ikke mennesker. Jeg møter en vegg av tanker som blir til virkelighet for folk. Jeg vil møte noen som ser meg. Jeg vil møte noen som ser at jeg ser de. Samtidig blir jeg igjen dratt inn i det egosentriske mønsteret om at jeg er flinkere til å se, enn andre. Dette er ikke nødvendigvis en sannhet, og hvis det så er, så holder det med at det er. Uten arroganse.
Jeg ser mer og mer det ekte i og rundt meg, og jo sterkere det blir, jo mindre ser jeg av det som ikke er ekte. Det er jo fortsatt der, men jeg gir det ikke min energi i like stor grad.
Og som en klok dame sa, da jeg sa at jeg ønsket å leve i et mer ekte samfunn, "Alikevel vil løgnen alltid være tilstede", så det er kanskje noe å kontemplere, og kjenne at motsetningene trenger hverandre, og at ja, kanskje vi trenger løgnen for å kunne se Sannheten? Og i så måte er alt greit. Alt er som det skal. Alt er som det er.
Tuva
