Jeg tenker noen ganger på hva det er som gjør meg glad. Lytte til musikk, se meg omkring i skogen og la øynene hvile på naturens underverk, å smake en nyhøsta gulrot, lukte svettelukten av en jeg er glad i, å føle vannet omkring kroppen i det kjølige vannet mens solen varmer mitt kinn, føle føttene i kontakt med jorda. Ja alle disse tingene gjør med glad, å bruke sansene, å være i kontakt med de. Men så spør jeg meg selv, gjør disse tingene meg glad? Eller er jeg alltid glad i min kjerne? Når jeg er tilstede og bruker sansene, tar inn verden gjennom kroppen, når jeg er i kroppen, da forsvinner liksom tankene om alt mulig annet. Er det slik at når tankene får oppmerksomhet, så mister jeg syne av den gleden som er min sanne natur? Når jeg er i kontakt med kroppen så puster jeg dypere og følelser som eventuelt er der får lov å være, uttrykke seg. Det er ikke noe motstand. Ja, det er da jeg føler den dypeste glede. Til å med i den dypeste sorg eller tomhet, kan jeg føle glede, om jeg ikke kjemper imot. Når jeg ser dypt i øyene til et annet menneske, kan jeg få opplevelsen av at tiden forsvinner og et ærlig møte oppstår, mellom fire øyne, to kropper og noe mer... noe som skinner gjennom øynene, noe kjent. Og jeg kan bli fylt med kjærlighet. Men er denne kjærligheten også alltid der, slik som gleden? Kanskje jeg bare mister det av syne noen ganger, når tankene leder oppmerksomheten et annet sted. Men er jeg ikke fortsatt alltid her? Også når tankene surrer og ruller.
Ingen motstand, observerende og full av kjærlighet og glede.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar